En dag på Hogwarts

I dag har jeg (som tidligere nevnt) vært lærer på Hogwarts!
Vi har hatt temadag på MK-avdelingen hos oss, og det myldret av figurer fra Harry Potters univers i ganger og klasserom.
Harry selv var selvfølgelig der, i flere utgaver, sammen med Hermione og Ron. Men man kunne også treffe på mange andre elever ved den ærverdige trolldomsskolen, sammen med kloke ugler, kjælerotter og annen moro. Og sannelig dukket det ikke opp en og annen grøsseskummel dementor også!

Men hva med de andre elevene, de på ST (allmennfag, som det het før) og MD (musikk, dans, drama)?
De fikk ikke vite noen ting - for de var jo muggles!

Det var godteri og fjas, og en av elevene hadde bakt de grønneste muffinsene jeg noensinne har sett: De så giftige ut, men de smakte godt.
Vi hadde selvsagt vanlig undervisning gjennom dagen, men en temadag setter jaggu en uvurderlig spiss på tilværelsen. Jeg er imponert over hvor mye innsats noen av dem hadde lagt i kostymer og sminke.
Vi snakker farging av hår, sirlig teatersminke og forseggjorte kostymer. Andre hadde med svært få effekter fått til en snedig, subtil HP-effekt.
En interessant tendens er at vg2 og vg3-elevene var de ivrigste til å kle seg ut, mens blant vg1-elevene var det påfallende få som hadde tatt skrittet over i en magisk, tøysete verden. Er det sånn at de yngste (som altså er rundt 16 år gamle) er de som er mest redde for å virke barnslige? Eller er de ikke helt ferdig hjernevasket av den alternative virkeligheten på MK-linja ennå?

Elevene var delt opp etter hus, med flotte våpenskjold på dørene til klasserommene: 1.klassingene hørte til i Ravenclaw og Hufflepuff, 2.klassingene bekjente seg til Gryffindor, mens 3.klassingene var hjemmehørende i the house of Slytherin.
Jeg er kontaktlærer for en av 2.klassene, og da var det veldig naturlig å gestalte Minerva McGonagall, lederen for Gryffindor. Dessuten var det jeg som kom på hele temadag-greia, så jeg kunne egentlig velge rimelig fritt, haha.


I går måtte det lages skilt til alle klasseromsdører med hvert hus' våpenskjold på. Heldigvis har vi flinke elever, som tegner sånt uten problemer. Se, så fint!


De lagde andre skilt også, som dette: Room of requirements-skiltet var til utstyrslageret vårt, hvor vi oppbevarer kameraer og annet utstyr.
Selvfølgelig!


En av elevene utbrøt underveis: "Tenk om vi hadde jobba like effektivt med andre ting!"
Da hadde de fått gjort ekstremt mye, det er helt sant.


I Harry Potter-universet finnes det mange ugler, her representert ved en sjarmerende variant. Akkurat denne ugla bidro dessuten med de irrgrønne muffinsene.


Det var aldri noen tvil: Avdelingslederen måtte være selveste Dumbledore. Ettersom han heter Dagfinn, fikk han tilnavnet Dagfinndore.


AAAHHHH! Dementors!
"Expecto patronum!"



Vi hadde gjester utenfra, også: Rikke var på besøk fra The Department of Magical Communication for å holde foredrag om kommunikasjon og sosiale medier. Ikke la deg lure av det morske blikket, hun holdt et engasjerende og lærerikt foredrag, helt uten å være skummel.

Og ettersom det var planleggingsdag i barnehagen, måtte Lillesøster være med meg på jobben - komplett med kostyme. Hun hadde en strålende dag, skjønt jeg mistenker at hun får et vilt urealistisk bilde av hva videregående skole (eller skole i det hele tatt) egentlig dreier seg om.


P.S. Bildene er tatt med mobiltelefonen min, så vær (som vanlig) overbærende med den tekniske kvaliteten. Geniale bilder er det elevene som tar, ikke jeg.

Fredagsdiktet: The Sorting Hat's New Song

I dag har jeg undervist på Hogwarts, rett og slett.
Senere i kveld kommer det bilder, men inntil videre deler jeg et veldig Harry Potter-relatert fredagsdikt.
Det er intet mindre enn sangen som The Sorting Hat synger i begynnelsen av skoleåret i bok nummer fem: Harry Potter and the Order of the Phoenix. Det er et varsel om hva som skal skje videre, et historisk tilbakeblikk og en oppfordring om å stå sammen i vanskelige tider.
Og så slenger jeg på et lite teaserbilde for å vise hvor fine skoleskjold elevene mine har tegna denne uka!



THE SORTING HAT'S NEW SONG

In times of old when I was new
And Hogwarts barely started
The founders of our noble school
Thought never to be parted:
United by a common goal,
They had the selfsame yearning,
To make the worlds's best magic school
And pass along their learning.
"Together we will build and teach!"
The four good friends decided
And never did they dream that they
Might someday be divided,
For were there such friends anywhere
As Slytherin and Gryffindor?
Unless it was the second pair
Of Hufflepuff and Ravenclaw?
So how could it have gone so long?
How could such friendships fail?
Why, I was there and so can tell
The whole sad, sorry tale.
Said Slytherin, "We'll teach just those
Whose ancestry is purest".
Said Ravenclaw, "We'll teach those whose
Intelligence is surest".
Said Gryffindor, "We'll teach all those
With brave deeds to their name",
Said Hufflepuff, "I'll teach the lot,
And treat them just the same".
These differences caused little strife
When first they came to light,
For each of the four founders had
A house in which they might
Take only those they wanted, so,
For instance, Slytherin
Took only pure-blood wizards
Of great cunning, just like him,
And only those of sharpest mind
Were taught by Ravenclaw
While the bravest and the boldest
Went to daring Gryffindor.
Good Hufflepuff, she took the rest,
And taught them all she knew,
Thus the houses and their founders
Retained friendships firm and true.
So Hogwarts worked in harmony
For several happy years,
But then discord crept among us
Feeding on our faults and fears.
The houses that, like pillars four,
Had once held up our school,
Now turned upon each other and,
Divided, sought to rule.
And for a while it seemed the school
Must meet an early end,
What with duelling and with fighting
And the clash of friend on friend
And at last there came a morning
When old Slytherin departed
And though the fighting then died out
He left us quite downhearted.
And never since the founders four
Were whittled down to three
Have the houses been united
As they once were meant to be.
And now the Sorting Hat is here
and you all know the score:
I sort you into houses
Because that is what I'm for,
But this year I'll go further,
Listen closely to my song:
Though condemned I am to split you
Still I worry that it's wrong,
Though I must fulfill my duty
And must quarter every year
Still I wonder whether Sorting
May not bring the end I fear.
Oh, know the perils, read the signs,
The warning history shows,
For our Hogwarts is in danger,
From external, deadly foes
And we must unite inside her
Or we'll crumble from within
I have told you, I have warned you...
Let the Sorting now begin.

(J.K.Rowling)

Tell us your secrets, Tore!

"Før vi tok kontakt med dem, sjekket vi hva slags foreldre det var, og de fikk de beste skussmål" - Tore Strømøy, i Redaksjon EN i kveld

Jeg ser på Redaksjon EN , hvor gårsdagens Tore på sporet blir diskutert. Der hjalp den alltid like uselviske Tore en koreansk biomor med å gjenfinne sin bortadopterte sønn.

Det er utrolig mye å si om Tore Strømøy, det klamme programmet han lager og de merkelige premissene han lager det på. Noe av det blir gjentagelser av gammel irritasjon.
Fascinerende nok er min mer enn tre år gamle frustrasjon fremdeles gyldig, selv om Strømøy bedyrer at gårsdagens episode var en enhelthendelse, og at de ikke pleier å oppsøke adopterte. Noe sier meg at redaksjonen er veldig flinke til å legge ting bak seg.

Nok om det (akkurat nå). Jeg stusser imidlertid spesielt over én ting i kveldens debatt:
Tore tilbakeviser at han og redaksjonen noensinne har tatt direkte kontakt med adopterte på vegne av bioforeldre.
De kontaktet adoptivforeldrene, presiserer han, og understreker videre at de slett ikke ville tatt kontakt med hvem som helst blant a-foreldre, heller.
"Før vi tok kontakt med dem, sjekket vi hva slags foreldre det var, og de fikk de beste skussmål", beroliger han oss altså med.

Og da blir jeg nysgjerrig, altså. Hva i alle dager slags undersøkelser er det han og redaksjonen har gjort for å få disse skussmålene?
Har de sjekka med kolleger?
Forhørt seg hos naboer?
Snust hos sosialkontor?
Googlet familien? Skattelister?
Lapp på lokalbutikken?
WHAT???

Kjære Tore, nå må du dele med oss andre: Hvordan gjør man slike diskrete undersøkelser i forkant?
Sånne som med stor sikkerhet avslører hvorvidt folk er skikket og velegnet til gjenforening i beste TV-tid?
Do tell!

Liverpool for de store anledningene

Jeg rydder litt på telefonen min, og kom over disse bildene, som jeg i min skamløse selvsentrerthet gjerne vil dele med absolutt hvem som helst.

På en dag som dette passer det ekstra godt å vise hva Lillesøster valgte som barnehageantrekk på selveste 4-årsdagen tidligere i høst. Det fineste hun visste, selvsagt.
Liverpool!


Og her er suverene Storebror, som nettopp har blitt speider, på vei hjem fra overnattingstur. Det synes jeg er veldig stas, for jeg har hatt så mye glede av speider'n selv. Uten den ville jeg nok blitt veldig sær, og ikke på en sånn moro-eksentrisk måte.

That's all, folks. Og nå er jaggu denne helga snart over, også. Jøssenamm som tida flyr.

Au!

Lillesøster (4) har tette ører og hører dermed dårlig.
Jeg har vondt i halsen og tidvis sviktende stemme.
Dette er en spektakulært uheldig kombinasjon.

Fredagsdiktet: Speilet

Jeg kunne publisert fredagsdiktet nuh, og uten videre dikkedarer latt som om jeg hadde postet det innenfor anstendig fredagsfrist uansett. Men da hadde jeg ljugd, så jeg får vel heller unnskylde: Kjære lesere og diktvenner, jeg har sluntret unna mine bloggplikter! Jeg hadde det så travelt i går, ikke et øyeblikks pause. Jeg satt og jobbet på spreng, og da jeg var ferdig med å jobbe, måtte jeg forte meg å dusje og bare løpe til bussen - for jeg skulle ut på by'n med jentegjengen.
Dinner and drinks!
Kræsje fest!
Veldig moro!
Du veit du har vært på fest når du kommer hjem i grålysninga med buksa under armen (og tro det eller ei, det har faktisk en relativt anstendig forklaring).

Nok snikksnakk, her er fredagsdiktet, på en lørdag - men ikke mindre fint av det.




SPEILET

Et speil
der jeg ser mitt ansikt
å dette ansikt en alltid har med seg
stygt og vakkert, ømt og ondt
plutselig er det blitt et ansikt jeg minnes
fra onde dager og tunge netter
og morgener av klarhet, blå:
Sisyfos' ansikt, når steinen
skal løftes og bæres opp igjen.
Ønsket om frihet fra håp, kan det være risset inn
i dette ansikt som er mitt?

Magli Elster

Stating the obvious?

Førstkommende søndag kan Språkteigen på NRK P2 fortelle deg hvor uttrykket "å tenke koffert" kommer fra.

Da passer det ypperlig med et praktisk eksempel fra butikkhyllene nå i ettermiddag:

Hahaha!
For det er vel ikke bare jeg som er så barnslig at jeg ler av denne?

Mulig at dette kjekke produktet med sitt fengende slagord er velkjent for mange, men jeg har ikke andre husdyr enn akvariefisk og hybelkaniner, så jeg har aldri finstudert kattemathylla tidligere. Men i dag snublet jeg over den, nærmest ved en inkurie.
For det er altså kattemat det er snakk om. Sånn ser pakka ut:


*fnise*

Når bokhylla svarer

Jeg fant en veldig morsom spørsmålsgreie borte hos Kristin, og den må jeg sporenstreks benytte meg av selv (Kristin har fått den fra andre, du kan følge sporet her).
Konseptet er som følger:
Besvara frågorna genom att använda titlar från böckerna i din bokhylla.



Er du mann eller kvinne?
Egalias døtre

Beskriv deg selv
Vandre med vers

Hvordan har du det?
Magi i praksis

Beskriv stedet du bor på
Smak av Romerike

Hvor ønsker du å reise?
Veien til Xanadu

Beskriv din beste venn
Den tvilsomme tvilling

Hva er din favorittfarge?
Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett

Hvordan er været akkurat nå?
Stjerner lyser hvite

Hva er din favorittårstid?
Insektsommer

Om livet ditt var et tv-program, hva skulle det hete?
For alle vinder

Hva betyr livet for deg?
Sju undringens mil

Hvordan er parforholdet ditt?
La den rette komme inn

Hva er du redd for?
Fear of Flying

Dagens aforisme
Det svundne er en drøm

Hvilket råd vil du gi andre?
Love All the People

Hvordan vil du dø?
Den siste striden

Ditt motto
Det vil helst gå godt


Nå er det din tur!

Bussen, tirsdag morgen

Kl 07.30, en kjølig tirsdag i oktober:
Det er en snedig opplevelse å stå i midtgangen på en fullstappa morgenbuss og se på søvndrukne ansikter mens jeg har Raga Rockers' Maskiner i Nirvana på øret.
Veldig riktig soundtrack, på et vis.

Jeg tenker på den gang jeg trodde at morgenbussen til jobb hver dag var en skjebne verre enn døden. Sånn var det da.

Nå vipper jeg diskret med foten og tenker at livet er egentlig ganske ålreit.

Fredagsdiktet: Furu

Furu er blitt brukt i rimelig nedsettende sammehenger de siste årene. Men i sin naturlige form er furua skikkelig fin. Som på hytta vår, hvor den tilbyr ly for vinden og en grønn ramme rundt tomta. Trærne har vokst etter den sterke vinden der ute. De lener seg godt over og er ikke fullt så loddrette som i ukas fredagsdikt av Magli Elster. Mer fleksible. Men en slags bindestrek, like fullt.
God helg!



FURU

Furu
bindestrek loddrett
mellom jord og himmel.
Gjennom grenene, grønndusket
åpenbares for jorden
himmelens skjønnhet
og for himmelen
jordens.

Magli Elster

----------------------

Tillegg: "Furu er blitt brukt i rimelig nedsettende sammehenger de siste årene", har jeg visst skrevet. Hva slags setning er det, egentlig?
Jeg mener altså at furu er blitt brukt som et skjellsord i mange sammenhenger, men jeg innser at jeg ikke er helt stø i tastaturet i dag. Nuvel.

Endring gjennom glede

Nå trenger vi jaggu noe oppmuntrende, dere! Og blir man ikke oppmuntret av Rolighetsteorin - ja, så vet ikke jeg. På nettsiden står følgende:
"Den här sidan är tillägnad tanken om att något så enkelt som glädje är det absolut lättaste sättet att få människor att ändra på sig."

Se for eksempel her, hvor de har lagd et spill for å få folk til å gjenvinne glass:

Åh, jeg fikk så lyst til å prøve det! Hadde ikke du også stått i kø til gjenvinningsstasjonen hvis du kunne få spille sånn?

Flere fiffige løsninger, som pianotrappa og verdens dypeste søplebøtte, kan du se her.
Og takk til Rikke, som distribuerte denne gladpilla på Twitter. Den trengte jeg!

Derfor bør du gå søndagstur

• Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
• Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
• Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
• 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
• Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
• Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
• Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
• Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
• Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Jeg er ansvarlig for TV-aksjonen på Skjetten, og jeg ønsker meg bøssebærere.
Det er oppmøte søndag 18.oktober på Gjellerås skole kl 16.00

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan

Les mer om CARE og om TV-aksjonen.

Bor du ikke på Skjetten, stakkar? Da kan du melde deg som bøssebærer via linken her, eller ved å ringe 02025.

Har de Facebook i himmelen?

"You will be missed", sto det på Facebook-veggen hans.
Ikke bare én gang, hele veggen var full av tilsvarende meldinger fra fortvilte venner: "Je pense à toi" og "I'll never forget you".
Jeg klarte ikke å skrive noe på den veggen. Det ble for rart.
Jeg vet ikke hva jeg skal si nå heller, men jeg prøver allikevel.

Da jeg bodde i Frankrike var jeg intenst og hysterisk forelsket i en utagerende polsk-canadisk rocker. M var usedvanlig smart, opprørsk, mystisk og destruktiv - en uimotståelig tiltrekkende blanding for ei nysgjerrig jente fra landet. Jeg var sammen med ham nesten hele tida, jeg var helt besatt. At han ikke var på langt nær så besatt av meg, overså jeg glatt. Jeg kom hjem igjen til Norge med tidenes kjærlighetssorg. Han dro til Canada, og vi hadde ikke så mye kontakt, annet enn noen sporadiske brev (og noen halvdesperate telefoner fra meg).
Helt til vi fant hverandre igjen på Facebook. Det hadde gått så mange år at det var hyggelig og mulig å ta opp kontakten som gamle venner, og ikke noe mer. Det viste seg at han fremdeles var lynende intelligent, reflektert, morsom - og selvdestruktiv. Vi chattet en del. Noen av de morsomste og mest poengterte formuleringene leste jeg opp for Mannen, som også ble imponert.

Sent fredag kveld oppdaget jeg meldingene på Facebook. Jeg burde egentlig ikke være overrasket, men vi mennesker er rare sånn.
Jeg trodde først ikke det var sant.
Men jeg fant nekrologen hans i en canadisk avis, og jeg leste alle meldingene på veggen hans, og jeg skjønte at det faktisk ikke er en sjuk nettspøk eller et av kunst-stuntene hans. Han har slitt med depresjoner lenge. Nå er det slutt.

Og jeg kjenner situasjonen så altfor godt. Altfor mange har valgt den veien ut.
En god kamerat da jeg gikk på videregående. En annen kamerat i studietida. To stykker i studietida, når jeg tenker meg om.
Og for drøyt elleve år siden, det tyngste: Han jeg var samboer med før jeg traff Mannen.
Han som jeg gikk fra, som var syk.
Han som jeg har prøvd å skrive om gang på gang, uten å klare det. Det blir for kleint, for nært, for selvmedlidende eller for patetisk.
Og nå sitter jeg her igjen og vet ikke hva jeg skal skrive. Men akkurat nå kan det være det samme.

Jeg vet jo at sorg er merkelige greier.
Jeg vet at jeg kan være fullstendig glad og fjåsete det ene øyeblikket, og overrumplet av tunge tanker det neste. Jeg vet at jeg får en hang til å se gjennom gamle fotoalbum og høre gamle sanger - mer enn vanlig. Jeg vet at strofer fra "Karin Boye funnen død" kverner i konstant i bakgrunnen i hodet mitt.
Det er bare å gi det rom.

Så jeg er på verdens hyggeligste bursdagsfest og har det virkelig storveis, og deretter drar jeg hjem og gråter øynene mine røde og hovne.
Jeg fiker ikke opp meg selv for å være upassende når jeg fniser hysterisk til Mannen at jeg er i ferd med å slippe opp for ekskjærester.
Jeg planlegger undervisning og blir ikke overrasket når setningen "Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt. Den frosne har frose i hel" dukker opp midt i en tankerekke om opphavsrett og ulovlig fildeling.
Ikke noe overraskende i sånne reaksjoner, dette kan jeg nå.

Men jeg slutter aldri å bli slått i bakken av hvor endelig og irreversibel døden er. Den tilsynelatende banale erkjennelsen er like jævlig sjokkerende hver eneste gang.
År etter år. Flere ganger om dagen:
Nå er det for sent.

Og folk kan skrive på veggen din alt de orker, men det hjelper ingenting.
For de har ikke Facebook i himmelen.


-------------------------------------------------------------------------------


Karin Boye funnen død

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

(Halldis Moren Vesaas)

Fredagsdiktet: Den første

Kan man noensinne ha med for mange Inger Hagerup-dikt i en diktspalte som denne?
Nope.


DEN FØRSTE

Du synes jeg ser slik på deg.
Å, si ikke jeg er frekk,
men la meg få lete etter
min første elskedes trekk
i ansiktet ditt før mørket
skyller likheten vekk.

Bak alle de menn som siden
satt mitt sinn i brann
skimter jeg undertiden
noe som kanskje er han -
en hemmelig, bitter viden
om utslettet skrift i sand.

Det er ikke munnen jeg savner
og øynene djerve blå,
men bare en spinkel tone
av ting som ikke er nå.
stjernene, huset, grinden,
veien vi vandret på.

Å, bli ikke skinnsyk, kjære!
Han tar ikke noe av ditt
Du er det sterke og nære
livet som nå er mitt.
Men kan jeg en stund få være
det som jeg ikke er blitt?

- Inger Hagerup -

Sjokolade: smak, engasjement og personlige grenser

Jeg er ikke noen stor sjokoladeperson (riktignok er jeg stor, men altså ikke på sjokkis), men noen ganger er det allikevel ingenting som er så godt og riktig som en smak av sjokolade. Som i dag, da jeg svingte innom butikken for å hanke inn en superrask middag mellom jobb og - ja, mer jobb.
Da lå den der i hylla, rett foran øynene mine, og bød seg fram i all sin skamløse lekkerhet: Melkedrøm, kalte den seg.
Fylt med bringebær og yoghurt.
Med ordet bringebær var jeg pirret, og med yoghurt var jeg solgt. Jeg måtte bare ha den.


Fig.1: Sjokolade som byr seg fram

Den minnet meg om en gammel flamme fra nittitallet. Soho, sjokoladen med den pussige fasongen og det deilige yoghurtfyllet. Den som dukket opp med brask og bram og massiv markedsføring (målgruppa var visstnok unge, urbane mennesker med sans for design eller noe sånt), og forsvant igjen før jeg visste ordet av det. Den etterlot seg et tomrom.


Fig. 2: faksimile fra Nidar.no

Naturligvis måtte jeg google Soho straks jeg kom hjem, og dermed oppdaget jeg at det selvfølgelig finnes en egen interessegruppe på Facebook som kjemper for å få Soho tilbake i produksjon.
Og da må jeg være veldig rask med å påpeke at nei, jeg er ikke medlem av Facebook-gruppa for relansering av Soho.
Der går grensa, synes jeg.
Jeg lærer altså stadig nye ting om meg selv.
Det er interessant å oppdage at grensa mi for godteriengasjement åpenbart går et sted mellom blogging om det (fullstendig sunt og akseptabelt) og interessegrupper på Facebook (trist og kleint, få deg et liv).
"Le cœur a ses raisons que la raison ne connaît point", som den godeste Pascal sa. Eller på godt norsk: Fins ikke fornuft i sånt, men jeg mener det visst allikevel.

Nok om det, tilbake til smakingen.
Kunne Melkedrøm erstatte den svake, men langvarige lengselen etter Soho? Yess søri bob.
Dette var nammenam-sjokkis, med frisk bringebærsmak og syrlig yoghurtsmak på én gang. Nå vet jeg du er nysgjerrig på hvordan den ser ut inni, for det er jo innsiden som teller.


Fig. 3: Tverrsnitt av sjokkis, med yoghurtfyll og fragmenter av bringebær. Nam.

Det var alt jeg ville si for denne gang. Morn igjen!

We will We Will Promp You

Glem X-faktor og denslags, her i huset lager ungene fredagsunderholdninga sjæl. Og denne gangen klarte jeg faktisk å filme et av spontanshowene. Som vanlig er elementene rock og promp til stede, for det funker i alle aldersgrupper (ifølge en kjapp husgallup).
Og som vanlig har Storebror (8) en slags plan, mens anarkisten Lillesøster (4) denger på etter eget forgodtbefinnende.

Fredagsdiktet: The River

Ukas fredagsdikt er ikke et dikt, men en gripende, liten historie.
Den handler en del om ungdomsopprør, litt om krig, men kanskje aller mest om et sårt og vanskelig far-sønn-forhold.
Alle kjenner vel til "The River" med Bruce Springsteen. Men i noen av live-versjonene forteller Springsteen altså en liten historie i forkant av denne sangen.
Det er stor fortellerkunst han bedriver, og jeg klarer sjelden å høre på den uten å bli rørt til tårer - særlig av sluttreplikken.
Nydelig.

Ettersom jeg ikke har klart å hoste opp teksten, og det uansett ikke blir det samme å lese dette, må du ta deg bryet med å lytte til hva Sjefen sjæl sier.
Gjør det.
Nå.
God helg!