Fredagsdiktet: Ja tack

Ja tack

Ja tack.
En varm hand.
Ett varmt bo.
En varm kofta
att trä på de isande tankarna.
En varm kropp
att trä på kroppen.
En varm själ
att trä på själen.
Ett varmt liv
att trä på det isande livet.


(Sonja Åkesson)

Jeg roper med siste pust av min stemme

Vi sto tett-i-tett på Youngstorget i dag, Storebror (10), jeg og flere tusen andre. Til minne om gutten som løp for livet med hatet i hælene.

For ti år siden satt jeg hjemme og så nyhetene med en ganske nyfødt guttebaby i fanget og gråt og gråt mens jeg lurte på hva slags samfunn han skulle vokse opp i. Jeg tenkte på ansvaret vi har, hver eneste en av oss, for å si ifra om at dette er ikke greit, dette angår oss alle sammen, uavhengig av farge på hud, hår og pass. Og at vi kan ikke leve med å holde kjeft, snu oss bort, glemme eller teoretisere hele problemstillinga. Det er så hjertet brister. En femten år gammel gutt.

Og nå, ti år etter, er det så mange andre som fremdeles kjemper for livet, selv om det ikke nødvendigvis er så tydelig og så grotesk som det som skjedde på Holmlia den kvelden for ti år siden. For hva med den såkalte hverdagsrasismen (rar betegnelse, synes jeg), den som ligger og lurer bak unnvikende blikk, grumsete vitser, overbærende smil og tankegangen bak “vi” og “dem”? Hva med alle hendelsene som blir bortforklart med at det umulig kan dreie seg om rasisme? Hva med alle som ikke defineres som seg selv, men som en del av en gruppe? For ikke å snakke om debattklimaet, som har hardnet betraktelig i løpet av de siste ti årene.

Altfor passende da, at mottoet for fakkeltoget var Glem ikke!
Jeg måtte søke opp diktklassikeren Du må ikke sove av Arnulf Øverland, og plutselig kom jeg over en versjon som gjorde enormt inntrykk, men som lenge var tapt for meg: Albino Slugs versjon av diktet, lest av Arnulf selv, men tonesatt av dette punkelektronikaprogmetalaktige bandet. Jeg fikk den på kassett av en studiekamerat i Volda (takk, Håvard!) men kassetten forsvant. Nå er versjonen plutselig her, på nett. Komplett med tung bakgrunnsmusikk og Arnulfs rare, skarrende riksmål.

Det er fint. På en skikkelig, skikkelig vond måte. Allerede i 1936 sa Arnulf Øverland at du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.
Og fremdeles, søttifem år senere, er det nødvendig å rope at du har ikke lov til å gå der og glemme!

Du har heller ikke lov til å la være å høre på absolutt hele denne (og det er en mild, men bestemt ordre):

Strømbrudd, rutinebrudd

Når strømmen går en grytidlig morgen i januar, lærer en seg virkelig å sette pris på en sånn liten hverdagsdetalj som elektrisitet. Der sto jeg på kjøkkenet, i ferd med å finne fram noen tomater til matpakka, da det sa – ja, det sa jo egentlig ingenting, det er hele poenget.
Når strømmen går blir det kjempestille. Og kjempemørkt.

Lillesøster hadde heldigvis akkurat fått i seg frokosthavregrøten sin, mens Storebror, som var litt seinere på'n, måtte innta noe som ikke krevde oppvarming. Tran trenger heldigvis ikke oppvarming. Et kvarters tidligere strømbrudd, så måtte jeg ha gått ut i januarkulda med klissvått hår. Så egentlig hadde vi ikke så veldig uflaks, men alt tar innmari lang tid når morgenritualene plutselig blir til mørkegjemsel. For hvor i den mørke gangen ligger støvlene til Lillesøster? Og nøklene mine, de lå da vitterlig omtrent her borte på kommoden et sted?
Famle, famle, med stearinlys som krever langsomme bevegelser for å holde flammen ved like. Et øyeblikk vurderte jeg å kalle det force majeure og krype til køys igjen, men det går jo ikke.

Vi kom oss ut til slutt, til et stappmørkt boligområde. Barnehagen stirret dystert på oss med tre etasjer mørklagte vindusruter, og Lillesøster ble litt i tvil om det var noe lurt å gå inn der. Det så ikke ut som det pleide. Men inne på avdelinga ombestemte hun seg huksens fluksens. Der satt ungene i ring rundt bordet og hørte på eventyr i skinnet fra stearinlys.
Det var lunt og trygt og varmt og hytteaktig, og jeg har aldri sett en gjeng med førskoleunger så rolige før. Mest av alt ville jeg sette meg ned, jeg også, høre på en voksen som leser eventyr og døse litt lykkelig i det halvmørke fellesskapet.

På vei til skolen tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre hvis det viste seg at strømmen var borte der også. Ville vi i det hele tatt komme oss inn klasserommene? Det er jo sånne kortløsninger på dørene der, og de virker ikke nødvendigvis uten strøm. Og hva med undervisninga?
I en vanlig undervisningsøkt ville det ikke vært så stort problem. Jeg er nemlig ivrig bruker av god, gammeldags tavleundervisning og mye dialog, kanskje ispedd noen illustrasjoner og filmsnutter her og der. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har brukt powerpoint-presentasjoner. Jeg synes powerpoint virker passiviserende både på meg og elevene, og undervisninga blir mer statisk. Med tavle, kritt, stemme og dialog har vi muligheten til alle mulige slags avstikkere og oppfølgere.

Men nå holder elevene på med større prosjekter, og da ville et strømbrudd betydd betydelige endringer i planene. Det er jo forventet at de skal bruke datamaskiner og annet elektronisk utstyr til absolutt alle deler av oppgaven. Research, lydopptak, bilderedigering, layout, webpublisering – vi måtte ha lagt hele greia på is inntil videre og gjort noe helt annet.
Noe old school, bokstavelig talt.

Dette grubla jeg altså på underveis til jobben, men da jeg kom fram lå skolen der og lyste som et Soria Moria-slott i tussmørket, og elevene kunne kaste seg over tastaturene sine som om ingenting hadde skjedd. Og det hadde det jo heller ikke, bortsett fra i hodet mitt.
For i hodet mitt satt elevene i ring rundt bordet og hørte på at jeg leste eventyr i skinnet fra stearinlys.

Tirsdagslyd: Me and Bobby McGee

Høsten 1970 var sørgelig for musikkhistorien. 18.september døde Jimi Hendrix, og allerede 4.oktober la Janis Joplin på røret.
Det er over førti år siden, men fremdeles lytter mange til dem. Begge artistene gikk på repeat på det billige studenthybel-anlegget mitt på nittitallet, og nå er de godt og grundig innlemmet i opptil flere av Spotify-spillelistene mine. Favorittene er mange, men jeg har alltid vært ekstra svak for Me and Bobby McGee.

Med den hese, såre stemmen til Janis og setninger som
freedom's just another word for nothing left to loose...
...åh, gåsehud.



Låta var ikke hennes opprinnelig. Hun spilte inn en coverversjon bare noen dager før hun døde, Ifølge Wikipedia visste ikke opphavsmannen Kris Kristoffersen noe om det engang, han hørte den først dagen etter dødsfallet. Og deretter hørte veldig mange sangen, og i 1971 havnet Janis Joplin øverst på Billboardlista – uten at hun hadde verken nytte eller glede av det.

Youtube-snutten er visstnok fra det første opptaket i studio, og du kan høre at de snakker sammen på begynnelsen. Ikke mindre gåsehudfaktor av sånt.

DuSaQ betyr skole

Jeg elsker lister og skjemaer. Helt sant. Men det er alltid fristende å være litt - uhm - uortodoks i utfyllingsøyeblikket.

Lillesøster begynner altså på skolen til høsten, og vi har fylt ut registreringsskjemaer. Det er godt å se at det norske skoleverket tar hensyn til unger med andre morsmål enn norsk. Nå er vi spent på hva de har å tilby av morsmålsundervisning.


(klikk på bildet for større versjon)

Fredagsdiktet: Den innbilt syke

Hvert år tenker jeg at jeg skal notere ned alle bøkene jeg leser, for jeg liker å lese og jeg liker lister, og da virker det som en helt åpenbar ting å gjøre. Som regel ryker oppdateringene sånn rundt mars-april. Skjønt, en gang klarte jeg å holde på helt til sommerferien. I år har jeg hedret min egen tradisjon, og startet 2011 med blanke ark og ny frisk på boklisteprosjektet.

Dette fikk meg nylig til å konkludere med at jeg så langt i 2011 har lest 6 bøker, hvorav bare én gjorde skikkelig inntrykk - Unntaket av Christian Jungersen. De andre var ikke skikkelig dårlige, altså. Snarere helt greie og ganske forglemmelige.

Men jeg glemte én bok, og det er nok fordi dette var en diktbok som jeg leste i små, små biter innimellom de andre. Karusellturen med Gud av Øystein Wingaard Wolf. Den er alt annet enn forglemmelig, og anbefales på det groveste. Mannen skriver fantastisk godt. Han er dessuten en av de få dikterne jeg kan skryte av å ha drukket øl med. På gode, gamle Tostrupkjelleren i forrige århundre.
Her er ukas fredagsdikt, ha en god helg.


Den innbilt syke

Hvilket øre ringer det for?
Det rykker i tærne, snurper i nesen,
magen vrenger seg, øynene flommer over
Det er bare nerver, nerver, nerver,
men fjernsynet snakker til meg,
telefonen er avlyttet,
det ligger beskjeder i bunnen
av alle pilleeskene til meg
Kan noen fortelle en vits?
Håret faller av i store dotter,
avføringen er grønn
og jeg drømmer om amputasjon
Jeg har slatters, leamus, gikt,
redd for edderkopper og store plasser
Vil du gi meg noe beroligende,
noe som får meg til å bli hel igjen?
Vil du synge meg bitte liten,
så jeg kan ligge i noens lomme
til doktoren har sett på tungen min?

(Øystein Wingaard Wolf)

Nå er scenen klar og jeg tar mikrofonen

– Mamma, jeg trenger et sugerør.
– Jasså, er du tørst?
– Nei, jeg skal synge!

Det er slutt på å synge med hårbørsten foran speilet. Småkidsa nå til dags opptrer med sugerør og teip, og gjennomgår glansnumrene på dataskjermen etterpå.
Selv er jeg (som vanlig) litt usikker på om jeg skal reagere med framtidssoptimistisk begeistring eller med reaksjonær gamlis-surmuling.

Det er absolutt moro at verden går framover. Men samtidig blir jeg av og til litt satt ut av at det er så MYE som er komplett annerledes enn i min oppvekst. For den gangen var det jo mammas og pappas oppvekst som var gamle dager. Og vi fniste nedlatende av hvor annerledes alt var i gamle dager. Haha, de hadde jo verken TV, video eller kassettspiller, stakkars krek. De hadde knapt telefon. Samtidig var vi grunnsikre og selvgode på at sånn kom det ikke til å være med oss i forhold til våre barn, for endringene kunne umulig bli like store. Hvordan skulle det kunne skje, liksom?

Jeg var åpenbart ikke et fullt så oppvakt barn som jeg liker å hevde. Heldigvis er ungene mine hakket hvassere, selv om de også møter på retro-relaterte utfordringer iblant.

Tirsdagslyd: En skabbete hund krysser sine spor

Det er skrevet mye om Joachim "Jokke" Nielsen. Noe av det er sågar skrevet av meg, men han har ikke vært med i tirsdagslyden ennå. Det er sannelig på tide. Og i samme slengen lenker jeg til (og anbefaler skamløst) en tidligere bloggpost: Jokke og jeg.
Den forklarer egentlig det meste.

Mitt forhold til Jokke startet for nesten tjue år siden og nådde et høydepunkt på begynnelsen av nittitallet, da jeg var i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene.
Jeg hadde Jokke & Valentinernes ”Alt kan repareres” på kassett (en dings vi drev med på den tiden, spør mora di) og hørte på den om og om igjen i nattestillheten på studenthybelen min (vekselsvis med bl.a Kjøtt, Pixies og Sonic Youth), mens jeg skrev dagbok, tente røyk etter røyk og syntes det hele var genialt. Det var ikke klissete romantikk, det var ikke tilgjort.

Jeg håper at du er her
at du ligger der og sover
selv om jeg er full
og aldri holder det jeg lover
24 timer
det va'kke engang gøy
jeg har en liten tjall her
unnskyld at jeg løy

for jeg mente ikke det jeg sa
jeg mente ingenting
for jeg mente ikke det jeg gjorde
jeg mente ingenting
Men ikke grin, ikke grin, vær så snill

Du veit at det er ingenting jeg heller vil
enn å ligge her med deg
i samme seng som deg

Fredagsdiktet: Dear Moon

Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg snublet jeg over ukas fredagsdikt. I bloggen til somalieren kan man nemlig finne mye velskrevet, interessant og morsomt – og i likhet med enkelte andre (kremt), har hun sansen for å dele diktperler med leserne sine.
Denne uka postet hun et dikt av Warsan Shire, og jeg falt pladask. Jeg har lest flere av diktene hennes, og anbefaler dem på det groveste.

Warsan Shire is a Kenyan born Somali poet and writer who is based in London. Born in 1988, she is an artistic activist who has read her work all over the world, more recently South Africa, Italy and Germany. Her poetry has been translated into Italian, Spanish and Portuguese.

She believes in healing through narrative and art. She works with refugee communities in the UK through poetry workshops to document their stories of journey and trauma.

Hvis du vil lese mer av Warsan Shire, kan du for eksempel besøke bloggen hennes.

Dear Moon

We blame you for floods

for the flush of blood

for men who are also wolves

and even though you could pull

the tide in by its hair

we tell people that we walked all

over you

we blame you for the night

for the dark

for the ghosts

you cold unimaginable thing

following us home,

we use you

to see each others frail

naked bodies beneath your blue light,

we let you watch; you

swollen against the glass

breath a halo of steam

as we move against one another

wet and desperate

like fish under

a waterlogged sky.

(Warsan Shire)

Snapshot (12)

Snart lunsj!

Tirsdagslyd: Caroline

Jeg er tungt inne i en spennende kombinasjon av terminoppgjør på skolen og syke barn på hjemmebane, så dette blir verken langt eller finurlig.

Men samtidig er jeg ekstatisk overlykkelig over å ha fått kontakt med ei gammel venninne fra studieåret mitt i Aix-en-Provence. Vi var sammen hele tida, og klarte virkelig å holde kontakt i noen år etterpå. Via brev, som man gjorde den gangen. Men det var hyppig flytting for oss begge, og hun bytta attpåtil etternavn (en fullstendig upraktisk ting å gjøre, spør du meg). Og så gikk tida. Som den ofte gjør. Men nå har hun endelig fått seg Facebook – og vi har funnet hverandre igjen! Yay!

Derfor er ukas tirsdagslyd en av de store franske hitlåtene fra våren 1992, da vi drev rundt i varme, sørfranske gater, fniste, festa, diskuterte og lærte gloser på opptil flere språk på én gang. Oh, le temps perdu.

Voilà MC Solaar: Caroline.





P.S. For spesielt interesserte kom jeg på at jeg har visst skrevet om 1992 før. Kremt.

Fredagsdiktet: Nr 31. fra “Portræt”

Jeg har nettopp lest romanen Unntaket av Christian Jungersen. Boka beskrives som en psykologisk thriller om mobbing og folkemord, og det er jo et ganske friskt utgangspunkt. Men jeg synes den fungerer som bare det, og slukte den på veldig kort tid. Innbakt i historien finnes det flere artikler om forskjellige folkemord og ondskapens psykologi, skrevet av en av bokas hovedpersoner. Artiklene er både interessante og lærerike – hvordan blir tilsynelatende vanlige mennesker til nådeløse mordere?

Men vel så ubehagelige er skildringene fra hverdagen på Dansk Senter for Informasjon om Folkemord (DSIF), hvor de fire hovedpersonene jobber. Blant kvinnene på den lille arbeidsplassen foregår det nemlig et nådeløst sosialt spill som etterhvert resulteter i regelrett mobbing. Subtil, utspekulert og nådeløs mobbing.

Jeg synes på et vis at det passet å fortelle om boka sammen med ukas fredagsdikt. Det er nemlig også ganske utspekulert.


Nr 31. fra “Portræt”

teskeerne er strømførende i dag
der er stryknin i kaffen
kagerne har et skær
af øjeblikkelig dødelighed

sofafjedrene er asymmetrisk
og utilregnelig forsynet med
landminer ved hver kuvert
lokker et stykke plasticmarsipan

allerede ringeklokken ulmer
mistænkeligt og dørmåtten
suser av statisk elektricitet
i wcskålen gurgler en alligator

de små glas og vitriolkaraflen
er stillet frem inbydelserne
til den kulturelle komsammen
afstendt kærlig underskrevet med
sprængblyant

om lidt kommer veninderne

(Klaus Rifbjerg)

I heart Josh Groban

Ikke at jeg noensinne har hørt på et Josh Groban-album. Han er ikke min tekopp når det gjelder musikk, men når det gjelder morounderholdning tar jeg gjerne ei hel kanne.

Jeg er så heldig å ha Rikke som dealer (eller pusher eller hva det nå heter) av ypperlig populærkultur fra det store utland (særlig Storbritannia), og hun har introdusert meg for Never Mind the Buzzcocks. For den som er for lat til å klikke på lenka, kan jeg avsløre at dette er et engelsk gameshow om populærmusikk. Sånn rammemessig kan det ligne litt på Nytt på nytt, men de har forskjellige verter hver gang, og gjestene fra musikkbransjen – og det er generelt mye, mye mer underholdende enn den berømmelige gullrekka.

Uansett, Josh Groban har vært med noen ganger. Han har sågar ledet hele greia, og da skjønte vi at den unge mannen har mer å fare med enn stemme og klamme sanger. Han er jo morsom! Du kan se episoden her, det anbefales på det groveste.

Og er du ennå ikke overbevist, ta en titt på dette klippet fra Jimmy Kimmel: Josh Groban sings Kanye West tweets.


Haha!

Nå gjenstår det bare at han begynner å utgi god musikk, så har han sjans på meg. Og det er sannsynligvis målet hans her i livet.

Tirsdagslyd: Kort biografi med litet testamente

I hele vinter har Thåström vært kollektivtrafikkmusikken min. Da er det ikke så gæernt å kjøre buss/tog/bane. Eller gå, for den saks skyld. For med Thåström på øret tar man seg plutselig i å spasere, sprade, flanere eller rusle, avhengig av lydspor. Det blir en helt annen schwung på sakene, rett og slett.
Jeg så Thåström på Øya i 2009 – det årets desiderte konserthøydepunkt.
Så får det heller stå sin prøve at han figurerer i en annen tirsdagslyd også (riktignok sammen med Imperiet). En god artist fortjener såpass. Og enda litt til.

Njut.

Snapshot-quiz

Juleferien er over, og sannelig var det godt å komme i gang med jobb og hverdag igjen. All play and no work makes Hanne a lazy girl. La oss skjerpe januarhjernen med denne finfine – og veldig vanskelige – bildequizen.


1. Hvem er dette?
A. En flamencosjørøver med lett nissefetisj
B. En figur fra NRKs nye julekalender "Jul i karnevalsland"
C. Lillesøster som har kledd seg om til julemiddag



2. Hvem er dette?
A. En glamorøs Hollywoodstjerne på vei til Oscar-utdeling
B. En figur fra den nye TV-serien "Frustrerte fruer som rosablogger, nå"
C. Hanne som har pynta seg til juleselskap



3. Hva er dette?
A. Et utsnitt av borddekninga ved siste offisielle middag på slottet
B. Frokostbordet til en typisk Skjetten-familie en vanlig tirsdag morgen
C. Et begeistret snapshot fra nyttårsmiddagen, et stykke ut på kvelden



4. Hva er dette?
A. Mitt siste håndarbeidsprosjekt: Ei myk filtpute i sjatteringer av grønt
B. Et satelittbilde av Finnskogen
C. Storebrors matpakke etter en hel juleferie i ranselen

Juleferien, oppsummert

Klikk på bildet hvis du (mot formodning) brenner for å finstudere nøkkelordene.
Og godt nytt år, dere.
Tjueelleve!