Matte har aldri vært helt min greie, skjønt jeg fikk noen etterlengtede åpenbaringer da jeg tok opp faget et par år etter videregående, for å forbedre den stusselige karakteren på vitnemålet. Noen av oss trenger et par års ekstra modenhet på baken (eller i kålen) for å mestre derivering, integralregning og gudhjelpemeghvadethetaltsammen.
Det hjalp nok også at jeg fikk verdens mest tålmodige og ukonvensjonelle lærer i han jeg var sammen med på den tida. Uansett klarte jeg å karre til meg en anstendig mattekarakter, men jeg kommer aldri til å bli bestevenner med den disiplinen - og jeg kommer alltid til å være et snev bitter for at det er tilfelle.
Heldigvis er det mye som tyder på at vi mattesinker kan bli utmerkede matteforklarere for barna våre. Ingen vet bedre enn oss hvor uforståelig dette kan virke, og hvor glad man blir når det plutselig går et lys opp. Jeg legger meg i selen for å leke fram mattebegeistring og -kunnskaper hos ungene mine. Dermed kunne jeg trå til da Mannen, med sin realfaglinje fra gymnaset, ikke klarte å forklare halvpart og fjerdedel for en fem år gammel guttunge. Jeg gjorde det enkelt og visuelt - suksess! Sønnen rangerer heldigvis matte som favorittfaget fremdeles.
Og derfor regnes det hyppig og daglig i familien: Oppskrifter dobles, gjenstander deles, det telles trappetrinn og tenner, og Storebror regner seg begeistret fram til hvor mye han må spare av ukelønna for å kjøpe Lego-favoritten innen en viss dato. Jeg konkluderer dermed med at jeg er en supeduper hjemme-mattelærer på ekstremt lavt (og håndgripelig) nivå.
Men denne filmsnutten skjønte jeg ikke et kvidder av. Ikke desto mindre er jeg svært fascinert, så denne er for mine mer tallbegavede venner:
onsdag 31. mars 2010
mandag 29. mars 2010
Hjemme, nå.
Jeg feirer et aldri så lite jubileum. Det slo meg da jeg sukket over snøværet i dag. Etter pirrende dager med sol og asfaltlukt kom en ny krampetrekning med snø og la seg som en klam klut over vårfornemmelsene.
– Det er forbløffende ofte sånn, mumlet jeg innbitt til meg selv.
Ja, jeg snakker ofte med meg selv. Noen ganger ler jeg sågar høyt av noe jeg har sagt høyt - til meg selv. Ikke alltid et sjakktrekk med tanke på å smelte inn i omgivelsene, men tilværelsen har blitt adskillig lettere for oss selvsnakkere etter at handsfree-settene kom.
Nok om det, mer om noe annet (men fremdeles om meg selv): Det var dette jubileet, ja. Det krampaktige snøværet fikk meg nemlig til å huske at akkurat sånn var det de første ukene vi bodde her i forstaden. Og det er fordundre meg temmelig nøyaktig ti år siden i disse dager.
Ti år! På samme sted!
Dette reiste flere spørsmål: Er det ikke bare et par år siden vi flyttet hit, da? Hvor gammel er man egentlig, når man synes ti år har gått som en røyk? Er det ikke skrekkelig satt å bo hele ti år på samme sted? Hva har skjedd?
Da jeg flyttet inn i et rekkehus på Skjetten, var det den femtende gangen jeg flyttet på ni år. Femten flyttinger er en effektiv måte å kvitte seg med skrot på, men ikke særlig praktisk med hensyn til alt annet. Adresseforandringer, for eksempel. Og ettersom flesteparten av disse adresseforandringene skjedde før internett ble allemannseie, og mange av de jeg kjente hadde tilsvarende rabiate flyttehyppighet, er det ikke så rart at man mistet kontakten med noen av dem (nå har Facebook heldigvis vært til god hjelp på det området, men jeg mangler fremdeles noen).
Brorparten av flyttingene foregikk mens jeg var student. Og du verden, så mange rare steder man bor som student. I hvert fall var det sånn i gamle dager. Jeg leste et sted at studenter får stadig høyere krav til bostandard, både arealmessig og innholdsmessig, og det stemmer sikkert. Så kan vi selvsagt rynke på nesa over økte krav og si at "i våre dager var vi fornøyde med dusj på kjøkkenet/do på gangen/ni kvadratmeters studenthybel/ingen telefonforbindelse" og så videre. Men da glemmer man at studentene før oss igjen tok til takke med ingen kokemuligheter, et kaldt rom og en enda kaldere hybelvertinne som forbød herrebesøk etter klokka tjueett og ellers fant det for godt å blande seg inn i de utroligste ting.
Jeg leser på nettet at både i 1998 og i 1973-1974 var rundt 25 pst. av de enslige, borteboende studentene uten eget bad eller wc. Tallene er imidlertid ikke helt sammenlignbare. I 1973 betydde det at studentene hadde vaskestell på rommet og måtte dusje på skolen. Hybelvertens do fikk de nok lov til å bruke. For dagens studenter betyr det at de må dele bad og wc med en eller flere studenter på studentby. (...)
I dag har så å si alle studenter kokemuligheter i boligen (98 pst.). I 1973 hadde bare tre av fire enslige borteboende studenter eget kjøkken eller adgang kjøkken (Lyngstad og Øyangen 1999:38).
For meg var det uaktuelt å bo et sted uten kokemuligheter eller med hybelvertinnovervåkning.
Men for øvrig var standarden av og til ..eh...spesiell. Da jeg bodde i Frankrike delte jeg soverom med ei villt fremmed fransk-kamerunsk jente jeg fant via en lapp på studentsenteret og flyttet inn til fem minutter etter at vi hadde presentert oss for hverandre og forsikret hverandre om at vi var ålreite mennesker. Heldigvis viste det seg å stemme.
I Bergen bodde jeg en periode i en leiegård som tidligere hadde blitt brukt til den typen virksomhet som innebærer et lurvete boblebad i stua og fellesdusjer med speil som fra den andre siden av veggen var vinduer. Speilviduenene ble overmalt før vi studentene inntok stedet, men dusjene var fremdeles felles for mange leiligheter, og man visste aldri helt hva slags ekkelheter man fant der inne. Et annet sted hadde vi (kjæresten min på den tida og jeg) riktignok doen for oss selv, men vi måtte via en utendørs gang for å komme dit. Og dusjen befant seg i et skap på kjøkkenet. Veldig kjekt å kunne holde et øye med speileggene mens balsamen virker!
Den første tida Mannen og jeg bodde sammen, hadde vi husly bak bokhylla i stua i toromsleiligheten til en felles kamerat av oss. Etter hvert leide vi en leilighet for oss selv og bodde der en stund, så kjøpte vi en annen leilighet - og etter enda en stund satt vi plutselig i et enderekkehus med uendelig mye plass og svært få møbler.
Vi var lamslåtte av all plassen vi hadde fått da vi flyttet inn her. Lenge hadde vi det uforholdsmessig morsomt med å rope til hverandre fra én etasje til en annen. Den som ble ropt på, svarte alltid:
– Jeg hører ikke hva du sier, for du er så laaaangt borte! Jeg er i en heeelt annen del av huset!
Og så fniste vi fornøyde mens vi sukket henført over hvor stort hus vi hadde fått. Så mange rom!
Fast forward ti år. De tomme, ledige rommene er fylt opp av av en Storebror og ei Lillesøster, barneleker, hjemmekontor, minner fra reiser, hageputer og symaskin, ymse arvegods, flere hyllemeter med bøker, barneklær jeg ikke har hjerte til å kaste og den obligatoriske nedstøvede ergometersykkelen som dobler som klesstativ. Og massevis av vaner, minner og noe som kan minne om tradisjoner. Den første jula etter at vi flyttet inn satt vi i stua med en fire uker gammel guttebaby mellom oss og kikket henført på det sovende mirakelet. Vi har feiret hver julaften her siden. Hver 17.mai har vi åpent hus med mellom førti og søtti gjester innom i løpet av dagen.
Da den store Telefonen kom, danset Storebror og jeg rundt i stua. Jeg har engasjert meg i lokalmiljøet her og er tidvis tullete patriotisk.
Noen ganger sitter jeg helt stille, etter at de andre har lagt seg, og kjenner på huset mitt. Hjemmet mitt.
Det begynner nemlig å minne mistenkelig mye om et ekte hjem.
Hurra!
– Det er forbløffende ofte sånn, mumlet jeg innbitt til meg selv.
Ja, jeg snakker ofte med meg selv. Noen ganger ler jeg sågar høyt av noe jeg har sagt høyt - til meg selv. Ikke alltid et sjakktrekk med tanke på å smelte inn i omgivelsene, men tilværelsen har blitt adskillig lettere for oss selvsnakkere etter at handsfree-settene kom.
Nok om det, mer om noe annet (men fremdeles om meg selv): Det var dette jubileet, ja. Det krampaktige snøværet fikk meg nemlig til å huske at akkurat sånn var det de første ukene vi bodde her i forstaden. Og det er fordundre meg temmelig nøyaktig ti år siden i disse dager.
Ti år! På samme sted!
Dette reiste flere spørsmål: Er det ikke bare et par år siden vi flyttet hit, da? Hvor gammel er man egentlig, når man synes ti år har gått som en røyk? Er det ikke skrekkelig satt å bo hele ti år på samme sted? Hva har skjedd?
Da jeg flyttet inn i et rekkehus på Skjetten, var det den femtende gangen jeg flyttet på ni år. Femten flyttinger er en effektiv måte å kvitte seg med skrot på, men ikke særlig praktisk med hensyn til alt annet. Adresseforandringer, for eksempel. Og ettersom flesteparten av disse adresseforandringene skjedde før internett ble allemannseie, og mange av de jeg kjente hadde tilsvarende rabiate flyttehyppighet, er det ikke så rart at man mistet kontakten med noen av dem (nå har Facebook heldigvis vært til god hjelp på det området, men jeg mangler fremdeles noen).
Brorparten av flyttingene foregikk mens jeg var student. Og du verden, så mange rare steder man bor som student. I hvert fall var det sånn i gamle dager. Jeg leste et sted at studenter får stadig høyere krav til bostandard, både arealmessig og innholdsmessig, og det stemmer sikkert. Så kan vi selvsagt rynke på nesa over økte krav og si at "i våre dager var vi fornøyde med dusj på kjøkkenet/do på gangen/ni kvadratmeters studenthybel/ingen telefonforbindelse" og så videre. Men da glemmer man at studentene før oss igjen tok til takke med ingen kokemuligheter, et kaldt rom og en enda kaldere hybelvertinne som forbød herrebesøk etter klokka tjueett og ellers fant det for godt å blande seg inn i de utroligste ting.
Jeg leser på nettet at både i 1998 og i 1973-1974 var rundt 25 pst. av de enslige, borteboende studentene uten eget bad eller wc. Tallene er imidlertid ikke helt sammenlignbare. I 1973 betydde det at studentene hadde vaskestell på rommet og måtte dusje på skolen. Hybelvertens do fikk de nok lov til å bruke. For dagens studenter betyr det at de må dele bad og wc med en eller flere studenter på studentby. (...)
I dag har så å si alle studenter kokemuligheter i boligen (98 pst.). I 1973 hadde bare tre av fire enslige borteboende studenter eget kjøkken eller adgang kjøkken (Lyngstad og Øyangen 1999:38).
For meg var det uaktuelt å bo et sted uten kokemuligheter eller med hybelvertinnovervåkning.
Men for øvrig var standarden av og til ..eh...spesiell. Da jeg bodde i Frankrike delte jeg soverom med ei villt fremmed fransk-kamerunsk jente jeg fant via en lapp på studentsenteret og flyttet inn til fem minutter etter at vi hadde presentert oss for hverandre og forsikret hverandre om at vi var ålreite mennesker. Heldigvis viste det seg å stemme.
I Bergen bodde jeg en periode i en leiegård som tidligere hadde blitt brukt til den typen virksomhet som innebærer et lurvete boblebad i stua og fellesdusjer med speil som fra den andre siden av veggen var vinduer. Speilviduenene ble overmalt før vi studentene inntok stedet, men dusjene var fremdeles felles for mange leiligheter, og man visste aldri helt hva slags ekkelheter man fant der inne. Et annet sted hadde vi (kjæresten min på den tida og jeg) riktignok doen for oss selv, men vi måtte via en utendørs gang for å komme dit. Og dusjen befant seg i et skap på kjøkkenet. Veldig kjekt å kunne holde et øye med speileggene mens balsamen virker!
Den første tida Mannen og jeg bodde sammen, hadde vi husly bak bokhylla i stua i toromsleiligheten til en felles kamerat av oss. Etter hvert leide vi en leilighet for oss selv og bodde der en stund, så kjøpte vi en annen leilighet - og etter enda en stund satt vi plutselig i et enderekkehus med uendelig mye plass og svært få møbler.
Vi var lamslåtte av all plassen vi hadde fått da vi flyttet inn her. Lenge hadde vi det uforholdsmessig morsomt med å rope til hverandre fra én etasje til en annen. Den som ble ropt på, svarte alltid:
– Jeg hører ikke hva du sier, for du er så laaaangt borte! Jeg er i en heeelt annen del av huset!
Og så fniste vi fornøyde mens vi sukket henført over hvor stort hus vi hadde fått. Så mange rom!
Fast forward ti år. De tomme, ledige rommene er fylt opp av av en Storebror og ei Lillesøster, barneleker, hjemmekontor, minner fra reiser, hageputer og symaskin, ymse arvegods, flere hyllemeter med bøker, barneklær jeg ikke har hjerte til å kaste og den obligatoriske nedstøvede ergometersykkelen som dobler som klesstativ. Og massevis av vaner, minner og noe som kan minne om tradisjoner. Den første jula etter at vi flyttet inn satt vi i stua med en fire uker gammel guttebaby mellom oss og kikket henført på det sovende mirakelet. Vi har feiret hver julaften her siden. Hver 17.mai har vi åpent hus med mellom førti og søtti gjester innom i løpet av dagen.
Da den store Telefonen kom, danset Storebror og jeg rundt i stua. Jeg har engasjert meg i lokalmiljøet her og er tidvis tullete patriotisk.
Noen ganger sitter jeg helt stille, etter at de andre har lagt seg, og kjenner på huset mitt. Hjemmet mitt.
Det begynner nemlig å minne mistenkelig mye om et ekte hjem.
Hurra!
lørdag 27. mars 2010
Fredagsdiktet: Sorrow song
Sorrow song
for the eyes of the children,
the last to melt,
the last to vaporize,
for the lingering
eyes of the children, staring,
the eyes of the children of
buchenwald,
of viet nam and johannesburg,
for the eyes of the children
of nagasaki,
for the eyes of the children
of middle passage,
for cherokee eyes, ethiopian eyes,
russian eyes, american eyes,
for all that remains of the children,
their eyes,
staring at us,
amazed to see
the extraordinary evil in
ordinary men.
(Lucille Clifton)
for the eyes of the children,
the last to melt,
the last to vaporize,
for the lingering
eyes of the children, staring,
the eyes of the children of
buchenwald,
of viet nam and johannesburg,
for the eyes of the children
of nagasaki,
for the eyes of the children
of middle passage,
for cherokee eyes, ethiopian eyes,
russian eyes, american eyes,
for all that remains of the children,
their eyes,
staring at us,
amazed to see
the extraordinary evil in
ordinary men.
(Lucille Clifton)
onsdag 24. mars 2010
Latskapens pris
Vårt inngangsparti
Naboens inngangsparti
Riktignok slapp vi unna med halvparten så mye måking i vinter, men det er ingen tvil om hvem som ler sist. Våren kommer sånn cirka en måned senere til oss enn til naboen.
fredag 19. mars 2010
Fredagsdiktet: Ennå
I går var jeg innom biblioteket på skolen før jeg dro hjem. Der er det mye fint. Jeg plukket med meg et par romaner, og så kikket jeg litt i dikthyllene. Der fant jeg Ove Røsbak, og det var et hyggelig gjensyn. Han skriver bitende og koselige dikt, såre og morsomme dikt - og sågar dampende erotiske dikt - på kav hedmarksdialekt.
En av diktsamlingene hans (Når tida kjæm, 2008) fikk være med meg hjem. Her er en smakebit:
ENNÅ
Ennå går vi sammen.
Fint å ha deg med.
Du og je har krige,
men gikk mæst i fred.
Je småfløg bratte bakker,
kløv den ville hei
og glømte følgjesvennen
som vart att etter meg
men brått så kom det glenner,
der vi to kunne stå
og kjinne tida kåmmå,
stænse litt og gå.
Je har ofte spurt meg:
å er leia di?
Går vi såmmå vegen?
Vet du leia mi?
Det var langt imilløm
øss to inniblænt.
Tungt å bli forlikt om
rætt og godt og sænt.
Ta meg fast i nævan.
Ennå har vi att
så lang en veg å traske
i måneskinn og natt.
Ja, ta meg fast i nævan.
Gjennom krig og fred,
gjennom slett og kupert
går vi, du og je.
(Ove Røsbak)
En av diktsamlingene hans (Når tida kjæm, 2008) fikk være med meg hjem. Her er en smakebit:
ENNÅ
Ennå går vi sammen.
Fint å ha deg med.
Du og je har krige,
men gikk mæst i fred.
Je småfløg bratte bakker,
kløv den ville hei
og glømte følgjesvennen
som vart att etter meg
men brått så kom det glenner,
der vi to kunne stå
og kjinne tida kåmmå,
stænse litt og gå.
Je har ofte spurt meg:
å er leia di?
Går vi såmmå vegen?
Vet du leia mi?
Det var langt imilløm
øss to inniblænt.
Tungt å bli forlikt om
rætt og godt og sænt.
Ta meg fast i nævan.
Ennå har vi att
så lang en veg å traske
i måneskinn og natt.
Ja, ta meg fast i nævan.
Gjennom krig og fred,
gjennom slett og kupert
går vi, du og je.
(Ove Røsbak)
I see clumsy people. They're everywhere
Noen ganger tøyer man, helt uforvarende, grensene for kløneri. I dag skjedde akkurat det. Jeg har jobbet hjemme, og tida gikk uten at jeg helt skjønte hvor fort. Jeg kom meg ikke ut av døra for å hente Lillesøster i barnehagen før det nærmet seg stengetid. Men marginene skulle holde, så lenge det ikke oppsto noe uforutsett.
Enter uforutsett.
Garasjene her i rekkehusfeltet er bygd på søttitallet med sosialdemokratisk nøysomhet og datidens biler som målestokk. De er med andre ord ikke særlig romslige, og for å parkere i en sånn boks og faktisk klare å åpne bildøra etterpå, må man plassere kjøretøyet med en viss presisjon. Etter snart ti år går det på autopilot. Men da jeg skulle rygge ut av garasjeboksen i ettermiddag, skjedde det noe.
Svuuuusj, sa det, og bilen skled elegant sidelengs, inn mot den ene veggen. Og der sto den. Jeg prøvde å lirke meg noen centimeter framover (det er ikke stort mer å gå på), og gjøre et nytt ryggeforsøk.
Ouviiiiiiii, sa det, og bilen sto og spant, like tett inntil veggen, og ikke i nærheten av å flytte seg bakover.
I løpet av den siste tida har en del snø og slaps blitt med inn i garasjen, og dette har åpenbart blitt omdannet til lekre issvuller, nøyaktig sånn at bildekkene ikke finner feste. Og ettersom plassen der inne er så liten, er det ikke rom for lirking eller å ta noe fart, heller. Langt mindre for å komme seg innunder bilen for å fjerne snøen – ikke engang Lillesøster klarer å klemme seg forbi på passasjersiden.
Jeg brukte en stund på å banne, svette og lirke, men uten resultat. Nei, nå ljuger jeg. Det skjedde noe: Bilen flyttet seg enda litt nærmere den omtalte veggen. Og den lange viseren flyttet seg ubønnhørlig enda nærmere stengetid i barnehagen.
Til slutt måtte jeg bare innse at jeg hadde gjort noe så stappteit som å kjøre meg fast inni min egen garasje.
Heldigvis dukket naboen opp akkurat da. Hun var både medfølende og lattermild, og tilbød meg å låne bilen hennes for å hente Lillesøster.
Dermed kom jeg halsende inn i barnehagen fire minutter før stengetid, og forklarte heseblesende og malerisk hva som hadde skjedd til den ansatte som satt der med Lillesøster og et barn til.
– Men du ringte jo og sa ifra, i hvert fall, sa den ansatte.
– Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg rakk det jo heldigvis akkurat, svarte jeg.
Den ansatte ble litt rar:
– Har du ikke snakket med noen her? Men Lillesøster sa jo til meg for litt siden at du ikke kom til å rekke barnehagen, fordi du hadde kjørt fast bilen!
– ......, gapte jeg. Hvor hadde hun det fra?
Det samme spurte jeg Lillesøster om, da vi var på vei ut.
– Jeg bare visste det, smilte Lillesøster gåtefullt.
Vi har aldri kjørt fast bilen før (verken inni eller utenfor garasjen), og jeg har aldri hentet henne for sent, så hun hadde ingen grunn til å anta noen av delene. Og det er det nærmeste vi har kommet noen løsning på det mysteriet.
Dermed kan vi visst oppsummere dagens hendelser i to punkter, hvorav bare den ene er overraskende: Jeg er ei kløne, og Lillesøster er synsk.
Enter uforutsett.
Garasjene her i rekkehusfeltet er bygd på søttitallet med sosialdemokratisk nøysomhet og datidens biler som målestokk. De er med andre ord ikke særlig romslige, og for å parkere i en sånn boks og faktisk klare å åpne bildøra etterpå, må man plassere kjøretøyet med en viss presisjon. Etter snart ti år går det på autopilot. Men da jeg skulle rygge ut av garasjeboksen i ettermiddag, skjedde det noe.
Svuuuusj, sa det, og bilen skled elegant sidelengs, inn mot den ene veggen. Og der sto den. Jeg prøvde å lirke meg noen centimeter framover (det er ikke stort mer å gå på), og gjøre et nytt ryggeforsøk.
Ouviiiiiiii, sa det, og bilen sto og spant, like tett inntil veggen, og ikke i nærheten av å flytte seg bakover.
I løpet av den siste tida har en del snø og slaps blitt med inn i garasjen, og dette har åpenbart blitt omdannet til lekre issvuller, nøyaktig sånn at bildekkene ikke finner feste. Og ettersom plassen der inne er så liten, er det ikke rom for lirking eller å ta noe fart, heller. Langt mindre for å komme seg innunder bilen for å fjerne snøen – ikke engang Lillesøster klarer å klemme seg forbi på passasjersiden.
Jeg brukte en stund på å banne, svette og lirke, men uten resultat. Nei, nå ljuger jeg. Det skjedde noe: Bilen flyttet seg enda litt nærmere den omtalte veggen. Og den lange viseren flyttet seg ubønnhørlig enda nærmere stengetid i barnehagen.
Til slutt måtte jeg bare innse at jeg hadde gjort noe så stappteit som å kjøre meg fast inni min egen garasje.
Heldigvis dukket naboen opp akkurat da. Hun var både medfølende og lattermild, og tilbød meg å låne bilen hennes for å hente Lillesøster.
Dermed kom jeg halsende inn i barnehagen fire minutter før stengetid, og forklarte heseblesende og malerisk hva som hadde skjedd til den ansatte som satt der med Lillesøster og et barn til.
– Men du ringte jo og sa ifra, i hvert fall, sa den ansatte.
– Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg rakk det jo heldigvis akkurat, svarte jeg.
Den ansatte ble litt rar:
– Har du ikke snakket med noen her? Men Lillesøster sa jo til meg for litt siden at du ikke kom til å rekke barnehagen, fordi du hadde kjørt fast bilen!
– ......, gapte jeg. Hvor hadde hun det fra?
Det samme spurte jeg Lillesøster om, da vi var på vei ut.
– Jeg bare visste det, smilte Lillesøster gåtefullt.
Vi har aldri kjørt fast bilen før (verken inni eller utenfor garasjen), og jeg har aldri hentet henne for sent, så hun hadde ingen grunn til å anta noen av delene. Og det er det nærmeste vi har kommet noen løsning på det mysteriet.
Dermed kan vi visst oppsummere dagens hendelser i to punkter, hvorav bare den ene er overraskende: Jeg er ei kløne, og Lillesøster er synsk.
Home Taping is Killing Music
Mens vi venter på ukas fredagsdikt og jeg gjør unna ymse arbeidsoppgaver med svært varierende innsats (noen ganger må man ta seg selv i nakken og være skikkelig streng)
- se denne fiffige Youtube-snutten. Veldig bra! Jeg fant den inne hos Torill.
- se denne fiffige Youtube-snutten. Veldig bra! Jeg fant den inne hos Torill.
mandag 15. mars 2010
Gullkorn fra gamle dager
Jeg har som nevnt blåst støvet av gamle dagbøker og annet krams. Sånt tar tid å komme seg gjennom, for jeg må hele tiden stoppe opp for å mimre, kjenne litt på gamle følelser og generelt la meg lede med på ymse krumspring bortover minneveien.
Noen ganger ler jeg heldigvis så jeg får vondt i magen (og bittelitt i selvfølelsen, men det er en annen historie). Se på denne søte her:
Hahaha! Lurer på hva jeg mente at jeg egentlig kunne ha prestert?
Noen ganger ler jeg heldigvis så jeg får vondt i magen (og bittelitt i selvfølelsen, men det er en annen historie). Se på denne søte her:
Hahaha! Lurer på hva jeg mente at jeg egentlig kunne ha prestert?
fredag 12. mars 2010
Et sikkert vårtegn
.jpg)
Glem gåsunger og hestehov: Når bilene begynner å titte fram fra snøfonnene, da er det vår i lufta.
Sju-åtte sånne så jeg i veikanten i dag. Lurer på om eierne i det hele tatt husker hvor de parkerte?
torsdag 11. mars 2010
Sånn i forbifarten
Jeg har prøvd meg fram med ymse etiopisk mat (med vekslende hell) men injera har jeg lenge vegret meg for å lage. Det handler om at det virker litt vanskelig å få til ordentlig, og ikke minst at det tar så innmari lang tid. Vi snakker dagevis for å få til den der surdeigspannekaka. Ikke er det lett å få tilgang på teff, heller.
Men for et par uker siden la en Facebook-venn ut en link til en svensk side om Marcus Samuelsson, og der var det lovende saker. Samuelsson har jeg lest en del om før, han er (var? litt usikker nå) blant annet prisbelønt sjefskokk på den skandinavisk restauranten Aquavit i New York. Han er svensk, adoptert som liten fra Etiopia, og han har gitt ut mange kokebøker, som Africa on my mind, med afrikanske oppskrifter - tilpasset skandinavisk tilgang på råvarene (og sannelig har han ikke klart å få Desmond Tutu til å skrive forord til boka, hva gir du meg).
Uansett: Sist lørdag prøvde vi injera-oppskriften, og den fungerte kjempebra. Lett å lage, godt resultat. Anbefales!
Og nå kunne Rikke fortelle meg at den godeste Samuelsson er gjest hos Skavlan i morgen. Jeg gleder meg, for nå er jeg fan.
Jepp, det var det jeg ville si i dag.
Men for et par uker siden la en Facebook-venn ut en link til en svensk side om Marcus Samuelsson, og der var det lovende saker. Samuelsson har jeg lest en del om før, han er (var? litt usikker nå) blant annet prisbelønt sjefskokk på den skandinavisk restauranten Aquavit i New York. Han er svensk, adoptert som liten fra Etiopia, og han har gitt ut mange kokebøker, som Africa on my mind, med afrikanske oppskrifter - tilpasset skandinavisk tilgang på råvarene (og sannelig har han ikke klart å få Desmond Tutu til å skrive forord til boka, hva gir du meg).
Uansett: Sist lørdag prøvde vi injera-oppskriften, og den fungerte kjempebra. Lett å lage, godt resultat. Anbefales!
Og nå kunne Rikke fortelle meg at den godeste Samuelsson er gjest hos Skavlan i morgen. Jeg gleder meg, for nå er jeg fan.
Jepp, det var det jeg ville si i dag.
tirsdag 9. mars 2010
Hverdag
Jeg pleier ikke blogge detaljerte beskrivelser av hva jeg gjør i løpet av en dag, og jeg har ikke planer om å innføre den vanen, heller. Men noen unntak kan (og bør) man tillate seg fra enhver regel. Jeg regner med at mange er nysgjerrige og spente på hvordan den glamorøse hverdagen til en noenogtrettiåring i forstaden arter seg, so here goes: Mitt liv som Hanne - en typisk tirsdag.
Kl 07.15: Havregrøten går alltid ned på høykant når Lillesøster spiser frokost.
Jeg lager matpakke og hører på radio mens jeg våkner langsomt og gradvis. Ingen i vårt hus er spesielt morgenpigge, så vi trenger vanene våre for å komme oss ut og avgårde til barnehage, skole og jobb. Dead Hanne walking (and driving).
Skolen begynner kl 08.10, og der er det jaggu folk som er morgentrøttere enn jeg. Men i dag var vg3-elevene både tapre og tallrike, og kom dinglende én etter én. Den oppmerksome leser kan se at russeeffektene så smått har begynt å dukke opp.
Glem hestehoven, russegenser er et av de første, sikre vårtegnene. Fremdeles har vi litt tid igjen, heldigvis, og i dag har de jobbet med egenvalgte reisereportasjer.
Kl 10.35 er det tid for mediekommunikasjon med vg2-elevene. Tema: makt og medier.
Da er det lurt å definere maktbegrepene, så vi er enige om hva vi diskuterer. Det er heller ikke dumt med et historisk bakteppe. Jeg skriver bare stikkord på tavla, og elevene er flinke til å delta i samtalen. På en eller annen måte endte denne timen med en diskusjon om bruk av one-piece ute blant folk. Muligens en liten digresjon, men når man med en viss overbevisning kan trekke linjene fra mikromakt og dit hen, øker samtidig sannsynligheten for at elevene faktisk husker hva vi har snakket om.
Kl 11.20 begynner lunsjen, deretter er det midttime. Vi har en ålreit lærersalong i hovedbygget, men i dag skulle et par elever holde en utsatt framføring (for meg og filmlæreren, tverrfaglig prosjekt) i midttimen. Da blir pausen kort, og jeg kan like gjerne spise litt i forbifarten ved pulten min. Arbeidsrommet er ikke toppkandidat til noe interiørblad, men til gjengjeld er det mange fine kolleger i nærheten. Og jeg har akkurat fått min egen, permanente plass, komplett med hyller, etter å ha levd en nomadetilværelse.
Tredje økt begynte 12.20 (én økt = to skoletimer), og jeg hadde ikke rukket å snakke lenge før vi hørte ringelyden: brannalarmen gikk.
Det var bare å få alle ut på oppstillingsplassen. Nei, du kan ikke pakke med deg alle tingene dine ut. Nei, du kan ikke hente noe å drikke på veien. Tenk om det faktisk brenner! Husj, ut nå!
Sola skinte og det var ikke brann, så de fleste elevene syntes den lille overraskelsen var finfin. For meg var det en strek i tidsregningen, men jeg hadde beregnet god tid i den økta, så vi kom gjennom alt allikevel, og enda var det tid til arbeidsoppgaver. Tre grupper fikk oppgaver knyttet til makt og medier, og en gruppe la siste hånd på en reportasje som snart kommer på trykk i Aftenposten (Aften).
Skoletirsdagen avrundes alltid med en vg1-klasse fra kl 14.00-15.30, her representert ved omtrent halvparten av dem. De har hatt skole siden 08.10, de også, og hjemme venter lekser og/eller fritidsaktiviteter. Men jaggu er det energi, tullball og kjappe replikker igjen i dem.
Og det er så bra! Noen ganger føler jeg meg litt som en energivampyr, en som lever og henter kraft av energien fra unge sinn. Moahahaha (in a good way, that is).
I barnehagen plukka jeg med meg to jenter som var kjempeglade for at de skulle få være sammen enda lenger. Kjempesultne var de også, så det ble fast food-middag: Fiskepinner og couscous, med litt frukt på si'. Storebror var ferdig med lekser og løp avgårde på fritidsklubben med kompiser, mens småfrøknene var enormt travle med sine ting. Vi snakker sofaklatring, putehyttebygging, sang, gjemsel, klosser, mer sang, latter og kos.
Skolebøkene mine lå og ropte på meg, men jeg er heldigvis nesten døv på det høyre øret, og akkurat det øret var tilfeldigvis vendt mot dem. Bøkene ligger der i morgen også...
...og dermed kunne jeg i stedet snike meg ned i badekaret med såpeskum og en gammel Agatha Christie-bok. Noen ganger er sånt helt riktig.
Ahhh.
Da Storebror kom tilbake fra fritidsklubben, lurte han litt, for det var ingen i stua. Mora hans ble funnet ganske raskt, hun lå jo som nevnt i badekaret, men hvor var faren hans?
Det lurte jeg også på. Vi fant ham på rommet til Lillesøster - han hadde sovnet på sengekanten. En vanlig bivirkning av legging, og noe som kan hende den beste (og jeg vet hva jeg snakker om).
Han våknet etter hvert. Litt trøtt fremdeles, men gråt ikke. Tvert imot fikk han gjort unna litt jobbing - og noe TV ble det også. Mest for meg, for Mannen trekker grensa et stykke før Frustrerte fruer.
Jepp, der har vi altså den typiske tirsdagen. Man kan fort komme til å trekke litt overbærende på smilebåndet av all denne trivialiteten, men jeg er så innmari fornøyd.
Det er helt begrenset hvor ellevill en tirsdag trenger å være, og jeg har alltid tenkt at hverdagen er sørgelig undervurdert. Det er så mange fine småting underveis.
Flesteparten av dem kan man aldri yte rettferdighet i en bloggpost.
Kl 07.15: Havregrøten går alltid ned på høykant når Lillesøster spiser frokost.
Jeg lager matpakke og hører på radio mens jeg våkner langsomt og gradvis. Ingen i vårt hus er spesielt morgenpigge, så vi trenger vanene våre for å komme oss ut og avgårde til barnehage, skole og jobb. Dead Hanne walking (and driving).
Skolen begynner kl 08.10, og der er det jaggu folk som er morgentrøttere enn jeg. Men i dag var vg3-elevene både tapre og tallrike, og kom dinglende én etter én. Den oppmerksome leser kan se at russeeffektene så smått har begynt å dukke opp.
Glem hestehoven, russegenser er et av de første, sikre vårtegnene. Fremdeles har vi litt tid igjen, heldigvis, og i dag har de jobbet med egenvalgte reisereportasjer.
Kl 10.35 er det tid for mediekommunikasjon med vg2-elevene. Tema: makt og medier.
Da er det lurt å definere maktbegrepene, så vi er enige om hva vi diskuterer. Det er heller ikke dumt med et historisk bakteppe. Jeg skriver bare stikkord på tavla, og elevene er flinke til å delta i samtalen. På en eller annen måte endte denne timen med en diskusjon om bruk av one-piece ute blant folk. Muligens en liten digresjon, men når man med en viss overbevisning kan trekke linjene fra mikromakt og dit hen, øker samtidig sannsynligheten for at elevene faktisk husker hva vi har snakket om.
Kl 11.20 begynner lunsjen, deretter er det midttime. Vi har en ålreit lærersalong i hovedbygget, men i dag skulle et par elever holde en utsatt framføring (for meg og filmlæreren, tverrfaglig prosjekt) i midttimen. Da blir pausen kort, og jeg kan like gjerne spise litt i forbifarten ved pulten min. Arbeidsrommet er ikke toppkandidat til noe interiørblad, men til gjengjeld er det mange fine kolleger i nærheten. Og jeg har akkurat fått min egen, permanente plass, komplett med hyller, etter å ha levd en nomadetilværelse.
Tredje økt begynte 12.20 (én økt = to skoletimer), og jeg hadde ikke rukket å snakke lenge før vi hørte ringelyden: brannalarmen gikk.
Det var bare å få alle ut på oppstillingsplassen. Nei, du kan ikke pakke med deg alle tingene dine ut. Nei, du kan ikke hente noe å drikke på veien. Tenk om det faktisk brenner! Husj, ut nå!
Sola skinte og det var ikke brann, så de fleste elevene syntes den lille overraskelsen var finfin. For meg var det en strek i tidsregningen, men jeg hadde beregnet god tid i den økta, så vi kom gjennom alt allikevel, og enda var det tid til arbeidsoppgaver. Tre grupper fikk oppgaver knyttet til makt og medier, og en gruppe la siste hånd på en reportasje som snart kommer på trykk i Aftenposten (Aften).
Skoletirsdagen avrundes alltid med en vg1-klasse fra kl 14.00-15.30, her representert ved omtrent halvparten av dem. De har hatt skole siden 08.10, de også, og hjemme venter lekser og/eller fritidsaktiviteter. Men jaggu er det energi, tullball og kjappe replikker igjen i dem.
Og det er så bra! Noen ganger føler jeg meg litt som en energivampyr, en som lever og henter kraft av energien fra unge sinn. Moahahaha (in a good way, that is).
I barnehagen plukka jeg med meg to jenter som var kjempeglade for at de skulle få være sammen enda lenger. Kjempesultne var de også, så det ble fast food-middag: Fiskepinner og couscous, med litt frukt på si'. Storebror var ferdig med lekser og løp avgårde på fritidsklubben med kompiser, mens småfrøknene var enormt travle med sine ting. Vi snakker sofaklatring, putehyttebygging, sang, gjemsel, klosser, mer sang, latter og kos.
Skolebøkene mine lå og ropte på meg, men jeg er heldigvis nesten døv på det høyre øret, og akkurat det øret var tilfeldigvis vendt mot dem. Bøkene ligger der i morgen også...
...og dermed kunne jeg i stedet snike meg ned i badekaret med såpeskum og en gammel Agatha Christie-bok. Noen ganger er sånt helt riktig.
Ahhh.
Da Storebror kom tilbake fra fritidsklubben, lurte han litt, for det var ingen i stua. Mora hans ble funnet ganske raskt, hun lå jo som nevnt i badekaret, men hvor var faren hans?
Det lurte jeg også på. Vi fant ham på rommet til Lillesøster - han hadde sovnet på sengekanten. En vanlig bivirkning av legging, og noe som kan hende den beste (og jeg vet hva jeg snakker om).
Han våknet etter hvert. Litt trøtt fremdeles, men gråt ikke. Tvert imot fikk han gjort unna litt jobbing - og noe TV ble det også. Mest for meg, for Mannen trekker grensa et stykke før Frustrerte fruer.
Jepp, der har vi altså den typiske tirsdagen. Man kan fort komme til å trekke litt overbærende på smilebåndet av all denne trivialiteten, men jeg er så innmari fornøyd.
Det er helt begrenset hvor ellevill en tirsdag trenger å være, og jeg har alltid tenkt at hverdagen er sørgelig undervurdert. Det er så mange fine småting underveis.
Flesteparten av dem kan man aldri yte rettferdighet i en bloggpost.
fredag 5. mars 2010
Fredagsdiktet: Ave
Sigrid Undset er ikke først og fremst kjent for diktene sine, men hun utga altså én diktsamling, Ungdom. Den kom ut i 1910, da hun var 28 år gammel, men de fleste av diktene i samlingen skrev hun i årene før hun fylte tjue. I den utgaven jeg har i bokhylla, er diktene illustrert med Undsets egne tegninger.
AVE
Jeg går imellem ranke, nakne stammer.
De blanke knopper løfter sig i lyset ind
og drikker grådig aftensolens skin,
som lavt på vårens bleke himmel flammer.
De milde vinde stryker mine hænder,
og lykken skjælver dypest i mit hjerte
– den skjønne jord og livets tændte kjerte,
som klar i denne klare vårkveld brænder.
Jeg knæler i din kirke, nakne skog.
Å muld, å sol, å fagre livets ord:
Jeg er av jord, skal atter bli til jord,
og al min sjæl er fuld av jordens lov!
Og hil dig, hil dig, jordens moderskjød,
og muldens friske duft mot himlens bue,
kastanjetræets knoppers alterlue,
og hil dig, hil dig, sterke herre død!
For dobbelt blå sig vårens himmel hvælver
og dobbelt fager synker sol i sjø,
fordi i morgen skal vi kanskje dø,
og angsten gjennem jubelsangen skjærer.
Sigrid Undset
AVE
Jeg går imellem ranke, nakne stammer.
De blanke knopper løfter sig i lyset ind
og drikker grådig aftensolens skin,
som lavt på vårens bleke himmel flammer.
De milde vinde stryker mine hænder,
og lykken skjælver dypest i mit hjerte
– den skjønne jord og livets tændte kjerte,
som klar i denne klare vårkveld brænder.
Jeg knæler i din kirke, nakne skog.
Å muld, å sol, å fagre livets ord:
Jeg er av jord, skal atter bli til jord,
og al min sjæl er fuld av jordens lov!
Og hil dig, hil dig, jordens moderskjød,
og muldens friske duft mot himlens bue,
kastanjetræets knoppers alterlue,
og hil dig, hil dig, sterke herre død!
For dobbelt blå sig vårens himmel hvælver
og dobbelt fager synker sol i sjø,
fordi i morgen skal vi kanskje dø,
og angsten gjennem jubelsangen skjærer.
Sigrid Undset
torsdag 4. mars 2010
Den sjette motesansen
- Nei, jeg vil ikke ha på den buksa. Den er stygg!
- Beklager, men det blir den buksa i dag. Du kan få velge en annen i morgen.
- Jeg vil ikke ha den.
- Nå blir det sånn. Kle på deg, du.
- Men mamma, det er spøkelser på den.
- Hæ? Nå tøyser du.
- Nei, det er heelt sant.
- Lillesøster, sier du at det spøker i olabuksa di?
- Ja. Jeg må ha en annen.
Hjemsøkte klær, der altså. Alle må jo skjønne at sånt kan man ikke ha på seg.
Hun skal ha for original tilnærming.
- Beklager, men det blir den buksa i dag. Du kan få velge en annen i morgen.
- Jeg vil ikke ha den.
- Nå blir det sånn. Kle på deg, du.
- Men mamma, det er spøkelser på den.
- Hæ? Nå tøyser du.
- Nei, det er heelt sant.
- Lillesøster, sier du at det spøker i olabuksa di?
- Ja. Jeg må ha en annen.
Hjemsøkte klær, der altså. Alle må jo skjønne at sånt kan man ikke ha på seg.
Hun skal ha for original tilnærming.
onsdag 3. mars 2010
Suppe og messe
En torsdagkveld for et drøyt års tid siden satt jeg i Lillestrøm kirke og gråt så snørr og tårer rant, sammen med en masse mennesker jeg aldri har møtt før (og noen jeg kjenner litt). Det var jaggu en fin opplevelse.
Det var altså en slik samling jeg deltok på. Og det var så fint, så fint. Kanskje særlig fordi opplevelsen tydeliggjorde et av ordene jeg har lyst til at kirken skal jobbe etter: inkluderende.
Jeg har et stort hjerte for Kirkens Bymisjon, men det er ikke bare bymisjonens faste brukere som av og til kan føle seg fremmede i kirkerommet. Jeg vet om mange mennesker som gjerne ville ta seg en tur i kirken, men som av ulike grunner synes at dørterskelen inn til en vanlig søndagsgudstjeneste er for høy.
Noen har ikke vært så mye i kirken før, og er beklemte og engstelige for å si eller gjøre noe feil. Noen føler at de ikke er "kristne nok", andre er redde for hvordan de vil bli møtt, eller for at de ikke kjenner noen der. Og så har vi selvsagt de som simpelthen synes at søndag formiddag er et elendig tidspunkt, og gjerne vil besøke Guds hus på andre tider av døgnet.
På Suppe og messe i Lillestrøm kirke møtes alle disse, pluss noen faste og halvfaste kirketravere. De spiser suppe og skravler i menighetssalen, før de deltar i en fin og stemningsfull hverdagsgudstjeneste i kirken. Og når jeg sier stemningsfull, er det ikke bare et tomt begrep. Alle som ønsker det, kan gå fram og tenne lys på et alter av brostein. Noen sier noen ord om hva de tenner lys for, andre vil være stille. Og uansett hva man måtte velge å tro eller tvile på, er det lett å få gåsehud når gode sangere og musikere får fylle kirkerommet med musikk.
Den tidligere nevnte torsdagskvelden var St.Laurentiuskoret på besøk. Jeg var litt sliten og veldig stressa, og satt nok mest med skuldrene godt oppunder ørene og et sideblikk på klokka. Etter én sang kjente jeg at skuldrene senket seg så smått. Etter to sanger klarte jeg å være til stede i opplevelsen og glede meg over gudstjenesten.
Og så kom avslutningen.
Vis meg det mennesket som klarer å høre en fantastisk korversjon av You'll Never Walk Alone i sånne omgivelser uten å bli det minste rørt.
Bare prøv!
Ingen av de tilstedeværende den kvelden klarte det, i hvert fall. Så satt vi der og gladgråt litt, alle sammen*. Og etterpå dro vi hvert til vårt, med en følelse av at verden sannelig har fine ting å by på av og til.
Jepp, jeg anbefaler med andre ord et besøk på "Suppe og messe". Selv må jeg ordne meg barnevakt hvis jeg skal klare å delta i morgen, men det kommer flere anledninger. Hvis jeg ikke tar helt feil, arrangeres det hver første torsdag i måneden.
* Noen av oss blir lettere rørt enn andre, og måtte ty til klype-seg-i-hånda-trikset for ikke å forstyrre koret. Noen dekorative gladrørt-tårer er én ting, høylytt ugly cry noe helt annet og langt mindre ønskelig. Men akkurat det er noen av oss veldig vant til, og noen av oss har altså våre metoder.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
