Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

Ifølge tidsånden skal barn være uavhengige og like å passes av andre, og sjenanse er en noe man unnskylder og "jobber med". Samtidig jobber noen med å gjøre barna avhengige av foreldrene og reserverte overfor fremmede.

Når man opererer i utakt med idealene, fremkaller det reaksjoner fra omgivelsene som spenner fra overbærende til oppbragt. Hva vi skal gjøre med det? Jeg kan, med en viss faglig tyngde, gi et avansert råd: Drit i det! Drit i hva folk flest synes. Folk flest har ikke peiling. Hør på folk som kan noe om adopterte barn, men husk samtidig at alle barn er forskjellige, og kjenn på hva som fungerer. Det går ikke an å understreke dette nok, men nå har jeg allerede mast en del.
La oss snakke praktisk. I Tilknytning, del 2: Alt kan repareres finner du en del konkrete råd for den første tiden, blant annet om bæring og trøst. Her er noen flere tips, som også er relevante på sikt.

Sove sammen
Barn som har bodd på barnehjem er vant til mange mennesker og mange lyder rundt seg. Da kan overgangen til et eget rom i et dørgende stille hus være heftig. Mange adopterte barn sliter med nattesøvnen, og det ligger mye god tilknytning i å være umiddelbart nær hverandre mens man sover (og ikke minst hvis man bråvåkner).
Etter den første tiden synes mange det er viktig å få barnet inn på eget rom. Kontrollspørsmål: Hvorfor det? Barn er i barnehagen om dagen, og ettermiddagene er fylt opp av organiserte aktiviteter, TV og travelhet. Når natta kommer skal de helst legge seg mutt alene på eget rom. Hvor vanntette skott vil vi egentlig bygge mellom oss og barna våre?

Jeg har levende minner fra barndommens nattskremsler: Jeg ble fylt av angst og ensomhet om natta, og trengte rolig pust og prosaisk natteluft sammen med noen for holde ut. Jeg ville sove sammen med foreldrene mine. Men da jeg hadde begynt på skolen, føltes det som et nederlag å komme tassende inn på foreldresoverommet. Det hendte mamma fant meg på badet, sammenkrøllet i en liten angstklump. Heldigvis skjønte mamma og pappa situasjonen. Jeg fikk en madrass på gulvet hos dem, og kunne legge meg der når jeg trengte det. Åh, det var godt - og helt nødvendig.

Det finnes ikke noen fasit for sovearrangementer. Noen synes det er ålreit å ha barnet mellom seg i senga. Andre foretrekker barneseng ved siden av foreldresenga. Atter andre bytter på å sove inne på barnerommet og flytter rundt etter behov. Den løsningen som fungerer for familien, er den som er riktig. Det er lov å være kreativ!
Lillesøster hadde sprinkelseng på rommet vårt de første to årene, så nære at jeg kunne holde hånda mi på ryggen hennes hele tida. I fireårsalderen fikk hun eget rom, og var kjempestolt – men hun har ikke tilbragt veldig mange hele netter der inne.

Regler og sang
Sanger, rim og regler er smarte greier. For de fleste faller det seg naturlig og trivelig å synge med barna, og da kan man enkelt bruke sanger og regler som fremmer blikk-kontakt, berøring og som kanskje attpåtil handler om barnet. En kjent klassiker er "panneben, øyensten", eller du kan fjase sammen noe på egen hånd. Vær uredd – ungene vurderer ikke kvalitet på verken tekst eller stemme, det viktige er at det føles godt. Jeg snardiktet en liten sang om ansiktet da Lillesøster var nyfått. Hun er fremdeles veldig glad i den, så sangen har med andre ord blitt en klassiker her i huset. Lillesøster gikk allernådigst med på å vise den fram, så her er den (vær overbærende med kvaliteten):



Midt i fjeset har jeg ei nese
den sitter her
den sitter her
under nesa har jeg en munn
med den kan jeg spise mat som er sunn
…og god.

Med mitt øre så kan jeg høre
ett øre her
og ett øre her
jeg liker godt å kose på kinn
aller mest kinnet til mammaen min
…stor kos!

Ikke akkurat noen kandidat til Spellemannsprisen, men den fungerer: Den er enkel, den medfører både blikk-kontakt, berøring og benevnelser på samhørighet.
For noen barn kan øyekontakt og ansiktsberøring sitte litt lenger inne, og da kan det være lurt å begynne med tåregler (den første lille grisen, anyone?) eller fingerregler (tommeltott, slikkepott) og bevege seg nærmere.

Pakke-leken
Etter badestund eller før leggetid kan du pakke barnet inn i et stort teppe eller håndkle og leke at du får en pakke. Klem godt på pakka, og gjett høylytt på hva det kan være:
Er det en radio? Er det en bamse? Nei, det er….(barnets navn)! HURRA, det var akkurat det jeg ønska meg! Åh, nå ble jeg glad!
Jeg vet at noen rynker på nesa over denne, fordi de mener det gjør barna til en ting som kan gis og fåes. Men for oss handler det mer om at vi har et hyggelig, felles rituale – og at vi får anledning til å spille ut hvor glade vi er for å ha hverandre, igjen og igjen. Vi begynte med Storebror (som er hjemmelagd), og da var det naturlig å fortsette med Lillesøster. Hun forlanger pakke-ritualet hver gang hun kommer i nærheten av et håndkle eller teppe. Like stas hver gang.

Tegn til tale
Barn har språkforståelse lenge før de begynner å snakke selv, og utelandsadopterte opplever dermed et språkbytte også. Hvis du bruker tegn til tale for å understreke det du sier, letter du barnets språkovergang samtidig som du fremmer tilknytningen. Noen er kanskje engstelig for at bruk av tegn kommer i veien for talespråket, men her er fagmiljøene entydige: Tegn fremmer talespråkutviklingen og skaper økt trygghet hos barnet.

Med Tegn Til Tale legger en til rette for å gi barnet muligheter for å kommunisere og lære språk gjennom bruk av flere sanser. (…)
Acredolo og Goodwyn (1996) har etter ti år med vitenskapelig erfaring, intervjuer og forskningsprosjekter, kunnet dokumentere at man ved å supplere babyens uttrykk med tegn, forbedret kommunikasjonen, fremmet taleinnlæringen, stimulerte den intellektuelle utviklingen og bidro positivt til selvaktelsen.
Foreldrene refererte til økt kommunikasjon, mindre frustrasjon, bedre foreldre-barn relasjon, økt selvtillitt og stor interesse for bøker. Forskningen viste også at jo flere tegn barnet brukte, desto raskere lærte barnet å snakke.
Etter hvert som barn lærer talespråk, slippes tegnene.

Tegn til tale er med andre ord finfine greier som med fordel kan benyttes. Både vi og Lillesøster hadde stor nytte og glede av det.

Men egentlig er jeg ute etter erfaringsdeling. Jeg vet at mange av dere som leser denne bloggen har gode og nyttige erfaringer. Tenk så fint om vi kunne samle noen praktiske tips og kjekke råd, sånn at både ferske a-foreldre og uvitende folk i omgivelsene kunne lære av det. Så kom igjen dere, intet tips er for lite eller for ubetydelig. Vil du informere? Legg inn en kommentar, du trenger ikke gjøre det under eget navn.

Tidligere poster i serien:
Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres
Tilknytning, del 3: De små superheltene