En trassig jomfru satt i lønn

... Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn.
Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe.

Deretter ble Maria overveldet av trass. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet at hun slett ikke ville være med på dette.
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei for å gjøre noe morsommere.
Josef var blitt alenefar, og tok rollen på alvor. Han holdt tappert stand.

Slik lyder juleevangeliet når jomfru Maria gestaltes av en egenrådig treåring.
Og kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall:
"Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"
Jeg tipper hun følte seg dønn alene og livredd. Hun var på et fremmed sted, uten erfarne fødselshjelpere til stede, bare i selskap av med mer eller mindre ukjente menn og noen husdyr.
Men hun hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.

De gode tradisjonene

I går kveld gjennomførte jeg en av de aller hyggeligste (og nyeste) juletradisjonene mine: Å møte venninne Sissel på Stolen for å skravle jula inn.

Jeg har hørt at første gangen man gjør noe er det en tilfeldighet, andre gangen gjør man det fordi det var hyggelig første gang, og tredje gangen er det en tradisjon. Men i dette tilfellet ble det altså en øyeblikkelig tradisjon som begge deltakere setter høyt.
Venninne Sissel og jeg har kjent hverandre siden studietida i Volda (altså siden midten av nittitallet), vi bodde sammen en periode og har hengt sammen mer og mindre hyppig og intenst siden den gang. Etter hvert blir det imidlertid stadig vanskeligere å få til jevnlige treff, fordi ting som jobb, reiser, familie (og at enkelte av oss flytter til forstadene mens andre blir boende sentralt) stikker kjepper i hjulene. Det går uansett ikke veldig lenge før jeg får abstinenser, og når vi treffes er det skravling på inn- og utpust og total mangel på toleranse overfor de som måtte finne på å forstyrre oss.

I desember 2006 var det altfor lenge siden sist. Jeg hadde nettopp fått verdens fineste nyhet, og ringte Sissel samme dag. Hun satte seg rett ned på en slapsete benk i Birkelunden og snufset litt på våre vegne, og alle hjerter gledet seg. Desemberdagene fløy forbi i gledesrus og forberedelser til den store reisen.
Vi ble uansett enige om at vi måtte klare å klemme inn en date før julaften. Et par dager før julaften møttes vi på Stolen på Grunerløkka. Det var så magisk! Juletre, julemusikk, indisk krydderlukt og masse øl. Jeg husker den kvelden som glitrende lys og et stort smil.
Da jula nærmet seg i fjor, var det liten tvil om at vi måtte gjenta det hele, og vi booket en date på samme sted til omtrent samme tid.
Og i år var det ikke engang spørsmål om saken. Vi avtalte tid, det var det, men jeg tror aldri sted ble nevnt, og vi hadde begge satt av tid til den tradisjonelle juledaten, både kalendermessig og mentalt.
- Det er så deilig å treffes sånn, rett før jul, sukket jeg lykkelig mens jeg slurpet skum av en halvliter.
- Det er genialt å treffes så tett opptil julaften, samtykket venninne Sissel:
- Da kan vi senke skuldrene og drikke oss gjeldfrie og bekymringsløse akkurat i rett tid. Alle burde gjøre dette.

Vi spiste indisk mat, drakk øl og oppdaterte hverandre på absolutt alt som foregikk og alt vi tenkte på. Vi vendte hendelser, analyserte og spekulerte. Vi fniste og fjaste og skoggerlo.
Vi ble rett og slett både gjeldfrie og bekymringsløse, faktisk såpass at siste bussen hjem gikk uten at jeg satt på den. Men hjem kom jeg, med en hyggelig eritreisk drosjesjåfør som måtte høre på at jeg telte til ti og sa meningsløse ting som "kaffe" og "brød" på amharisk for å kjekke meg. Han var høflig imponert.
Jeg var sitrende juleglad.
Og nå skal jeg pynte treet.
Med rolig senkede skuldre.

Fredagsdiktet: Askepott tok aldri banen

Weeeee, nå er det juleferie! Travel dag i dag, men et fredagsdikt har man jo alltids tid til. Ukas dikt er av en relativt ukjent poet. Ikke ukjent for meg, da - for det er en min venninne (og tidligere kollega) Ann som skrev det for noen år siden. Nå fikk jeg heldigvis lov til å publisere det. Det er mulig en del vil nikke gjenkjennende til innholdet. Jeg tror ikke det trenger noen ytterligere forklaring eller tolkning.
Enjoy!


ASKEPOTT TOK ALDRI BANEN

Min vogn er ikke et gresskar
og føreren ikke en mus.
Nr. 3 er knapt nok farbar
med passasjerer i all slags rus.
Jeg sitter alene og venter
en ensom og stille sjel.
Og ser på de unge jenter
ute på livet i kveld.
Jeg ser på de andre som sitter
og undres på hvor de skal hen.
Jeg tenker på mitt mens jeg titter
og lengter vel egentlig hjem.
Men prinsen er ikke der hjemme,
han er på et ukjent sted.
Den prinsen jeg ikke kan glemme,
har steget av hesten ned.
Jeg sitter på 3’ern og aner
at midnatt alt er passert.
Jeg ser at de unge glaner,
som prinsesse jeg nok er kassert.
Men en ting jeg vet, og det er at
drømmer må en gang ta slutt.
Klokken er nå slagen midnatt,
magien og trolldom er brutt.
Resignert jeg innser, for faen.
At Askepott aldri tok banen.

(Ann Lieng)

The Horror: A Pack of Gifts Now

Mye juleforbedelser og greier for tiden, og da får blogginga svi. Kommer sterkere tilbake når alle gaver er i boks og juleferien senker seg.
Men inntil videre kan de av dere som setter pris på film generelt, Apocalypse Now spesielt og en god latter i tillegg, kose dere med A Pack of Gifts Now. Have yourself a merry little Christmas.

Fredagsdiktet: Reise seg

Marie Takvam (1926-2008) brukte seg selv i diktningen, og det fikk hun til tider svi noe voldsomt for. Inne hos Fr. Martinsen (my old nemesis) kan du lese mer om Marie Takvams liv og diktning i denne fine posten.
Og her i fredagsdiktet kan du lese et dikt som kommer fra samlingen "Falle og reise seg att" fra 1980.



REISE SEG

Den som aldri har lege oppskrubba i utforbakkar,
aldri har halta med gips rundt ankelen,
aldri falle for smil frå lepper
som løynde hoggtenner og blitt oppgnaga nær inntil døden
aldri har vandra i glede mot utstrekte hender
som greip hardt og slo - funne seg liggande i blod
einsam på jorda,
aldri har gått seg vill i skremmande skogar
på leiting etter ein blome med ukjent namn
aldri har stupt i trapper av rusgifter
og svimla i svermar av ukjende stjerner,
har aldri kjent den umåtelege glede
ved å kunne reise seg att, falle og reise seg att,
finne att den første veldige siger langt, langt
tilbake i ein barndom som tida har raka oske over.

Som eingong langt tilbake i urtida, kravlar
eg meg opp på jorda att, først på hender og kne
så står eg på eigne føter og kan gå!

(Marie Takvam)

Tempus fugit

- Jeg synes tiden har gått så fort siden 1.desember, jeg, sa Storebror ettertenksomt da vi gikk hjem fra grøtmiddag med familiekoret.
- Mmm, samtykket jeg, og tenkte på alt som måtte gjøres.
- Du skjønner det, mamma, at jeg har funnet en genial måte å få tiden til å gå fortfort fram til julaften, hvisket han konspiratorisk.
- Åh?
- Jeg bare later som jeg gruer meg skikkelig til jul. For når man gruer seg til noe, går tiden alltid kjempefort. Var ikke det lurt?

Tilknytning, del 2: Alt kan repareres

I forrige kapittel av Hannes tilknytningsskole kunne vi lese litt om hva tilknytning egentlig er. Denne gangen skal vi snakke om hva som fremmer tilknytningen.

Husk nå endelig at barn pussig nok er som folk flest: Forskjellige.
Ingen barn tar særlig skade av å få styrket tilknytningen sin, men samtidig er det ikke alle som har et skrikende behov for at man fokuserer spesielt på denslags. Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette? At det er greit å være på den sikre siden.

"Ikke røre gulvet"-leken
Når et tidligere barnehjemsbarn har fått foreldrene sine, kan en ordentlig tilknytningsprosess starte. Dette er et langsiktig prosjekt som må gjennomføres for at barnet skal bli trygt og få en sunn utvikling videre. Barnet må våge å stole på at det er elsket, og det må lære å skille mellom nære omsorgspersoner og mer perifere personer.
Så hvordan gjøres det?
Blant annet ved hjelp av den omsorgsmessige varianten av "ikke røre gulvet"-leken. Foreldrene bærer barnet mye. Og da mener jeg MYE (de av oss som har hatt barn hengende rundt halsen inne på et flytoalett, vet hva jeg mener).
Vi snakker bære, bære, bære, til armene blir støle, nakken vond og man føler seg mer som en sjimpanse enn som en menneskemor. En bæresele eller et bæresjal kan være et fantastisk hjelpemiddel.

Hjerte mot hjerte
Jeg sydde et ringsjal (billig og enkelt, selv for håndarbeidsnoviser som meg), og det ble brukt mye. Å være ansikt-til-ansikt, hjerte-mot-hjerte og skjermet for omverdenen er en prima kickstart. Sjalet var i bruk størsteparten av døgnet den første tiden.
Lillesøster (dengang 1 1/2) sov middagsluren sin i det flere dager, og kom trekkende med det for å bli båret. Selv på relativt strabasiøse klatreturer på den etiopiske landsbygda lå den unge damen og snorket søtt i bæresjalet og siklet på mammas bryst.
Det kan altså være en god investering både for tilknytningen og for de voksnes rygger å anskaffe et brukbart bæreredskap. En god oversikt over de forskjellige typene finner du blant annet her.

Falsk selvstendighet
- Bære rundt på en treåring sånn, han har da bein å gå med. Da min lille Gnure var i den alderen, løp han rundt overalt, mumler kanskje tante Tulla misbilligende.
Mange har ristet på hodet over nybakte hønemødre (og -fedre) som har båret rundt på barn i mobil alder, eller som har behandlet nyfåtte som yngre enn de faktisk er.
- Ungen vil jo spise selv, hvorfor skal de absolutt hjelpe henne, tenker kusine Berit, som har født og oppfostret tre barn helt uten dikkedarer.

Da er det viktig å huske på at tante Tullas lille Gnure og kusine Berits hjemmemekka barn er blitt båret rundt, stelt og dullet med fra de var nyfødte. De har fått omsorgen og nærheten de trenger i den "riktige" rekkefølgen, og dermed kan de prøve seg selv på det "riktige" tidspunktet.
Et barn som har bodd på et overfylt barnehjem har kanskje vært nødt til å bli flink og selvstendig veldig tidlig for å overleve. Det er ikke nødvendigvis sunt og godt. Noen trenger dermed å få slippe taket en stund og være litt mindre enn alderen tilsier.
Det er vel ikke vanskelig å unne et lite barn såpass?

Mat, trøst og trygghet
I nyfått-perioden er det klokt at folk utenfor den nærmeste familien unngår altfor nær følelsesmessig eller fysisk kontakt med barnet.
En god tommelfingerregel er at mat, trøst og trygghet skal være foreldrenes oppgave.
Selvsagt er det fristende å løfte opp det nye sjarmtrollet og få det til å le. Og kanskje en og annen besteforelder insisterer veldig hardt på å få mate og bysse med en gang, "for det gjør jo alle andre".
Da er det greit å forsikre omgivelsene om at man setter pris på interessen og omsorgen, men at alt har sin tid. Nyfått-perioden er barnets tid for å utvikle grunnleggende trygghet, nærhet og tillit. Når dette er på plass, kan slektninger og andre få rikelig anledning til å gå fullstendig bananas og gjøre sitt for å skjemme bort barnet på tradisjonelt vis.

Å, nå ble jeg utrygg
Hvis du har et nyfått barn i omgivelsene, og er enda mer usikker etter å ha lest dette, kan jeg bare beklage. Senk skuldrene, og les alt en gang til.

Her er noen stalltips:
1) Husk at mat, trøst og trygghet er foreldrenes oppgave.
2) Unngå å løfte opp barnet eller å ta det med bort fra foreldrene.
- Men hun gjorde tegn til at hun ville opp på fanget mitt, sier du kanskje.
Jepp, det hender. Og bakgrunnen for det kan du lese om her.
3) Hvis barnet selv kommer og setter seg på fanget eller i armen din, flytt barnet vennlig, men bestemt ned ved siden av dere - eller sett ham/henne hos foreldrene og fortsett den sosiale aktiviteten.
4) Lek, spøk og snakk som vanlig med barnet - men ikke gå for tett på, følelsesmessig eller fysisk.
Høflig avstand, heter det vel.
5) Er du i tvil? Spør!
De fleste vil være rørende takknemlige for at du faktisk tar deg bryet med å spørre.
Enten spørsmålet er "Er det greit om jeg gir ham sjokolade?" eller "Hva tenker dere om klemming?". Og er du i tvil om spørsmålet er passende, still det mens barnet er utenfor hørevidde.

Hvor lang tid tar det?
Noen eksperter opererer med et slags half'n'half-tall: At barnet trenger like lang tid i sin nye tilværelse som i sin gamle før ting faller på plass. Det vil si at et barn som adopteres som toåring, begynner å falle til ro som fireåring.
Men dette er selvsagt veldig omtrentlig. Det finnes like mange svar som det finnes barn og familier. Noen barn er trygge og tydelige etter kun kort tid, mens andre trenger mange år på å falle på plass.
Om du er forelder, kan det være greit å huske at tilknytning uansett er en kontinuerlig prosess, og at når du kjenner barnet ditt, er magefølelsen en fin pekepinn. Er du i tvil, er uttrykket "better safe than sorry" godt.

Og om du tilhører omgivelsene: Vær trygg på at foreldrene vil gi deg beskjed når du kan nærme deg barnet på ”vanlig” vis. Det er dessuten både lov og lurt å spørre.
Men folkeskikk er alltid et godt utgangspunkt.

Mer om tilknytning (praktiske råd i hverdagen, FAQ etc) i del 3, TBA.

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 3: De små superheltene
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

PS. Jeg vet at flere som leser dette har erfaringer i forhold til adopsjon og tilknytning. Jeg blir veldig glad om dere vil komme med innspill, enten i kommentarfeltet eller via epost.

..men okse der og giraff sto

"Men okse der og asen sto, og asen sto,
og så den Gud og Herre god.
Halleluja, halleluja."

Så sier sangen "Et barn er født i Betlehem". At den ikke sier et kvidder om verken skjeletter eller giraffer, bryr ikke Lillesøster seg om. I et ubevoktet øyeblikk bestemte hun seg for å ommøblere i julekrybba.
Stakkars Maria er blitt skjøvet ut i kulda, en vismann har fått et skjelett på fanget, to kjempestore engler er med i selskapet - og plastgiraffen Melman følger spent med på opptrinnet.

Egentlig synes jeg krybba fikk et lite løft av Lillesøsters regi, så den skal få være sånn. I hvert fall inntil den lille teologiarkitekten bestemmer seg for å ommøblere igjen.

Har'u en stemme til overs?

Så er skrekkens dag kommet: Jeg skal konkurrere mot et av mine virkelige blogg-idoler. Fr.Martinsen er alle de tingene jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bli. Der hun er lavmælt og underfundig, er jeg høyrøstet og plump. Der hun er er en gåtefull katt, er jeg er en trampende elefant.
Jeg er fornøyd med meg selv, altså. Men i cup-sammenheng blir alle kontraster og mangler nådeløst tydelige.
Det får nå bare være som det er.

Kjør bloggerick:


En vettaskremt blogger fra landet,
hun gledet seg ikke det granne.
Mot dronning av blogg
var hun underdog
og tryglet sårt: "Stem litt på Hanne!"


FAQ:
1. Hvordan stemmer jeg?
Du stemmer her. (åttendelsfinale nr 6).
Du kan stemme både i pollen (altså der du merker av og trykker "vote") og i kommentarfeltet (som du finner helt nederst på siden).
NB! Stemmene i kommentarfeltet teller ekstra mye!

2. Hvorfor bør jeg stemme på Hanne?
Du mener foruten den desperate bloggericken?
Nå har jeg gjort det til en slags valgkampvane å tilby utvalgte smakebiter fra bloggen min, og ser vel ingen grunn til å la være i dag.

Derfor:
Hos meg får du alt det gøye (og noe alvorlig)jeg har nevnt før.
Dessuten kan du lese om bittesmå feminister og sære ganer.

Jeg skriver om nyervervet visdom og store dumminger.
Og så krydrer jeg med en dæsj musikk og litt film - og de evinnelige fredagsdiktene.
Blant annet.


Oppdatering lørdag: Jaggu fikk jeg mange stemmer, men fr.Martinsen fikk enda flere. Dermed er jeg ute av konkurransen og kan konsentrere meg om noe annet enn å trykke F5. Jeg er veldig fornøyd med å havne blant de 16 beste, og vil gjerne takke for alle stemmer og brillefine kommentarer. En spesiell takk for de suverene kommentarrickene!

Fredagsdiktet: Morgen

Jeg kan ikke skjønne at dette diktet ikke har vært fredagsdikt tidligere. Venninne Siren og jeg elsket det så intenst og inderlig da vi var nitten- og noenogtjueårige studenter.
På den tiden hendte det ikke rent sjelden at vi tvangsdeklamerte dikt for tilfeldige stakkarer som befant seg i vår nærhet på fest, og dette diktet var altså en gjenganger. (1)
Jeg har en slags erindring av oss, med svømmende blikk og et fast grep rundt offerets overarm, mens vi skrålte vers og følte oss umåtelig belevne og kloke.

Jaja.
Det er uansett et veldig fint dikt, som ikke skal lide for at enkelte tok litt av.




MORGEN

Kjære venn, jeg er litt full i dag,
full av vin og lykke allerede.
Alt er nytt og deilig. Vegger, tak
står som skrå kulisser om min glede.

Alt er nytt og merkelig, skjønt vi
er personer i det gamle spillet
som vi mange ganger spilte i
når vi ville, når vi ikke ville.

Kjære venn, min tunge løper vill
mellom ord den nesten ikke kjenner.
Jeg vil bare, bare være til
som en stum statist i dine hender.

Jeg vil bare leve dette døgn
ganske stille mot din hodepute.
Alt er virkelig, og alt er løgn.
Om et øyeblikk er stykket ute.

(Inger Hagerup)


(1) Det hender forsåvidt fremdeles at jeg bedriver en mild form for tvangsdeklamering, men mest for den innerste krets.

..og såmmå å som hende er stjerna borte vekk

Savnet: 1 stk julestjerne, av typen man henger i vinduet.

Sist sett i begynnelsen av januar.
Har åpenbart blitt stuet bort i stor hast mens eier tenkte på noe helt annet og egentlig var litt lei av hele opplegget.
Nå har eier lett i ei hel uke, uten snev av resultat.
Gode innspill som fører til at stjerne kommer til rette mottas med takk.

Hvor i %$#" er den hen?

Med bloggerick som våpen

Nå skjønner jeg endelig hva folk mener med uttrykket "cup er cup". For det er det virkelig. Det er spenning, terror og alt som er gøy og skummelt. Og det er en lammende frykt for motstanderen min, for hvem jeg har stor respekt.
Men cup er altså cup, og jeg ljuger som en tulling hvis jeg prøver å påstå at jeg ikke ønsker å vinne.
Tegneserie-nisjen er tatt, det samme er tilfelle med sjarmerende sang-valgkamp. Så hva gjenstår?
Jeg går for limerick. Eller nærmere bestemt bloggerick.

Ei kamplysten dame fra Skjetten
som var noen år over tretten
sa: "Gi meg din røst
- kjære, hvis du har løst
så skal ikke jeg være gretten."

Du kan sikkert rutinen nå, men for sikkerhets skyld:
Du kan stemme på meg her (tredje runde kamp 9).
Du kan stemme både i pollen (altså der du merker av) og i kommentarfeltet (som du finner nederst).
Stemmene i kommentarfeltet teller ekstra mye!

Forrige runde ga jeg en liten rundtur i bloggen min. Jeg forsetter med noen smaksprøver på hva jeg tilbyr her i hjørnet:
Jeg kan gi deg skråblikk på ungdomskulturen og barns hverdag.
Du får kjekke språkråd og intime betroelser.
Og så hender det jeg blir litt sint. Eller veldig tilfreds.


Oppdatering torsdag: Hurra, jeg kom videre! Yay!
Og med så mange fine kommentarstemmer at jeg er blitt høy som en drage. Ren eufori.
Tusen takk, dere.

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet

- Åh, så tillitsfull og trygg hun er!
Dette er noe mange nybakte adoptivforeldre får høre fra omgivelsene den første tiden. Ofte knyter det seg i magen til foreldrene, for de vet at barnet er alt annet enn trygt. Det bare virker sånn.
Men sånt er veldig vanskelig å forklare for omsorgsfulle slektninger og overivrige bekjente.

Tilknytningsproblematikk har nok gitt mange adoptivforeldre et rykte som overbeskyttende gærninger, og ført til fornærmede reaksjoner i den nyskapte familiens omgivelser.
- Jeg skulle bare løfte opp den lille, men det er tydeligvis IKKE populært, nei, snurper kanskje gammeltante Tulla fornærmet, mens hun tenker sitt om folk som mister gangsynet når de får barn.

Det litt ulne begrepet tilknytning er et spennende tema jeg har hatt på bloggeplanen min lenge, og nå kom det på banen igjen med juleniss-posten. Så la oss snakke litt om hva tilknytning innebærer, og hvorfor dette er viktig å kjenne til når et barn gjør sitt inntog i familien via adopsjon.

Hva er tilknytning?
Alle barn trenger nærhet til sine primære omsorgspersoner, som oftest er foreldrene. Et nyfødt barn er helt avhengig av omsorg fra andre for å overleve. Når barnet kommuniserer med gråt og andre lyder og fakter, tolker foreldrene barnet og yter omsorg.
Gir mat, trøst, bysser og skifter, småprater og er den trygge havnen. Ideelt sett, altså. Samtidig gir barnet respons på omsorgen det mottar, noe som gjør at forelderen tolker barnet enda bedre, noe som gjør barnet enda tryggere, noe som...ja, du skjønner sikkert tegninga.
Det er en slags finfin strøm av kjærlighet og omsorg som fører til at barnet allerede fra det er ganske lite foretrekker foreldrene framfor andre mennesker, og søker til dem for trøst.
Kanskje kan vi rett og slett si at tilknytning er det som gjør en mamma til en mamma (og en pappa til pappa) for et barn. For det er altså barnets tilknytning vi snakker om.

Spontant hos spedbarn
Hos de fleste barn som er mekket på hjemmekontoret, går denne tilknytningen gradvis og spontant fra barnet er nyfødt. Noen mener sågar at den starter før barnet blir født eller at den er genetisk betinget, men det er jeg ikke umiddelbart enig i. Akkurat det kommer jeg gjerne tilbake til en annen gang.
Uansett: Nybakte foreldre kurrer og steller, bysser og prøver så godt vi kan, mens vi dåner innvendig over at akkurat vi fikk den mest vidunderlige lille bæsjebylten i hele, vide verden. Og bylten svarer etter hvert med en tildels altoppslukende forelskelse i mamma/pappa, og er ikke et øyeblikk i tvil om hvor det hører til og hvem som gir den trygghet (etter noen år går dette over i en festlig løsrivelsesprosess, men det er en litt annen side av saken).

Når det må læres
Dessverre er det ikke slik for alle barn. Et barn som har blitt utsatt for omsorgsbrudd kan bli skadet i tilknytningsprosessen. Og et barn som aldri har hatt en mamma og/eller en pappa vet ingenting om hvordan det er å være noens barn. Det må rett og slett læres.

Hvis man for eksempel er ett av mange barn på et barnehjem, er et trygt fang en knapphetsgode. Udelt oppmerksomhet er en luksus. Voksne kommer og går, og konkurrentene er mange.
Da kreves det strategi for å bli sett. Det gjelder å holde seg inne med de voksne som til enhver tid finnes i nærheten. Alle voksne og all oppmerksomhet duger.
Og dermed får barnet ingen følelse for hvem som er den primære omsorgspersonen. Mange forklarer det slik at barnet går på en slags følelsesmessig autopilot, og at det har blitt grenseløst. Jeg synes det er et litt kjipt uttrykk, men det er nok dessverre ganske betegnende.

Trygg eller grenseløs?
Grenseløse barn skiller ikke mellom kjente og ukjente, familie og fremmede. De kan klatre opp i fanget til sidemannen på bussen når de er trøtte og vil hvile, søke til en fremmed for trøst når de slår seg og følge etter tilfeldige forbipasserende på butikken uten å bekymre seg over at mamma kommer ut av syne.

For et utrent øye kan de virke både glade og sjarmerende, og dermed smelter omgivelsene:
- Åh, så tillitsfull og søt hun er. Hun kom rett bort til meg og ba om en klem!
Og en mor eller far som setter grenser og hindrer andre i å plukke opp barnet, blir sett på som en litt sær forelder som er utrygg eller ovebeskyttende i rollen sin. Men av og til er det helt nødvendig å sette grenser for omgivelsene.
Barnet trenger nemlig å lære hva nærhet er.
Det trenger å lære hva det innebærer å være noens barn, og at mamma og/eller pappa er annerledes enn tilfeldige fremmede.
Tilknytningen må repareres.

Hvordan det gjøres?
Det kan du lese om i Tilknytning, del 2: Alt kan repareres.

Også relevant:
Tilknytning, del 3: De små superheltene. 
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

Juleniss og juleterror

Lillesøster (3) er på vei inn i sin andre julefeiring her til lands. Det hun mangler i erfaring, tar hun igjen i entusiasme. For det er ikke grenser for lykke som fyller den lille kroppen når hun oppdager en nisse, et juletre eller noe som helst annet som kan ha juleprefiks.

Her om dagen tok hun en flaske julebrus som gissel i butikken.
Hun gikk i dekning bak ei hylle på Meny og nektet å forlate butikken uten den julerøde fristelsen.
Knallharde forhandlinger fulgte, men regjeringen har som linje at vi ikke gir etter for terrorister. Vi hinter i stedet om at de skal få kravet sitt oppfylt på lørdag. Hvis de oppfører seg ålreit.

En av mange ting som er morsomt med å ha barn, er å følge den snedige logikken i språkutviklingen deres. Lillesøster har stort sett hørt julenissen omtalt i bestemt form. Dermed har hun funnet sin egen ubestemte form: Det heter selvsagt en juleniss.
En juleniss - julenissen.
Dønn fornuftig, i grunn. Og veldig søtt.

I fjor jul bestemte vi oss for at vi skulle droppe nissebesøk på julaften, for Lillesøsters skyld.
Mesteparten av fjoråret gikk med til å etablere en sikker tilknytning og lære den unge damen å skille mellom nær familie/venner og fremmede mennesker.
Da falt det seg ikke naturlig å fleske til på julaften med en tilsynelatende villt fremmed, beskjegget mann trampende inn i stua.
"Klemme den litt skumle mannen, da, vennen min, og ta imot gavene han gir deg" er ingen kronidé i en sånn sammenheng.

I år har imidlertid handlekraftige Lillesøster ordnet den saken selv.
- Når skal pappa ta på seg juledressen og legge pakker under treet, undret hun forrige dagen.
Så da slipper vi å lure mer på det.

Julenissen er død. Leve julenissen!

Hvorfor bør du gi meg din stemme?

Snakker om påkjenninger! På tirsdag falt jeg ut av den store og hysterisk spennende blogg-konkurransen Tordenbloggen på forsmedeligste vis.
Og i dag falt jeg plutselig inn igjen! Ikke for så lang tid, kanskje, for min konkurrent Beate er mildt sagt en sterk kandidat. Men det er moro så lenge det varer!

Liker du bloggen min? Da kan du stemme på meg her (kamp 31, litt ned på siden). Det er både mulig og viktig å stemme både i pollen (altså der du merker av) og i kommentarfeltet.
Stemmene i kommentarfeltet teller myyye, noe jeg bittert fikk erfare forrige gang.


Så hvorfor skal du stemme på meg?
La meg gi deg en guidet snartur gjennom bloggen min.
Jeg skriver om å si ifra når man opplever rasisme og annen dumskap.
Jeg kan gi deg en lyninnføring i fletting av afrohår og kjekke matoppskrifter.
Jeg skriver om musikk jeg liker og har faste fredagsdikt.
Og så skriver jeg litt om oppvekst og om kjærlighet.

Sånn!
Men nå skal jeg arrangere utendørs bursdagsfest for tolv åtteåringer, og kan ikke sitte her og skrive lenger. Har pinnebrød som skal lages og leker som skal arrangeres.
Måtte den beste Hanne...ehh...kvinne vinne.

Oppdatering mandag morgen: Weeee, jeg er videre! Jeg vil takke alle som stemte på meg, jeg er uanstendig fornøyd.

Fredagsdiktet: Sonic Youth

Ukens fredagsdikt satt skikkelig langt inne. Jeg var både trøtt og uinspirert, og kom egentlig ikke på noe som helst.
Men etter at jeg leste det Idaho skrev om Karen Carpenter har jeg gått og nynnet på Sonic Youths sang "Tunic (song for Karen)" resten av dagen. Og ettersom jeg sjelden lar anledningen gå fra meg til å gnåle om Sonic Youth, bestemte jeg meg for å ta sjansen på å utlevere meg selv kraftig.
I min ungdomstid var jeg nemlig en ivrig hobbydikter, hvis hang til patos sannsynligvis overskred mine talenter ganske betraktelig. Men jeg skrev i hvert fall et dikt inspirert av favorittbandet mitt, og det akter jeg å tvangsdele med eventuelle lesere av denne faste fredagsposten. Rett og slett fordi det er et ærlig, lite dikt skrevet av ei knapt tjueårig jente på en studenthybel. Og jeg blir litt ømhjertet av å tenke på henne, der hun satt og ble kjent med seg selv.
Dessuten er det enda en anledning til å denge på med et Youtube-klipp med Kim & co.



SONIC YOUTH

Musikken er et lydtett rom
som jeg vil krype inn i
når kroppen ellers føles tom
og livsangstens disharmoni
tar kvelertak på sjelen min
hvor ensomheten strever
La da musikkens faste sinn
si til meg at jeg lever

La meg få søke tilflukt litt
- alternativ bevissthet
Gitaren kiler hjertet mitt
og rytmen slår slik at jeg vet
at vokalistens sang er grønn
i musikalsk forgrening
Det andre kaller støy og drønn
gir lindring, trøst og mening


(Hanne)

Idaho tagget meg (og jeg likte det)

Idaho tagget meg, og jeg er ikke vanskelig å be, altså.

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

So here goes:


1. Jeg har vært forsidepike i bladet Motor.
For et par år siden kunne jeg smykke meg med tittelen forsidepike i et blad.
Riktignok ikke i et glossy motemagasin. Undertegnede var del av en trio som prydet forsiden og et oppslag i bladet Motor, som del av en damer-snakker-om-sitt-forhold-til-bil-sak (såvidt jeg husker skrøt jeg uhemmet av hvor helsikes dyktig jeg er til å lukeparkere og at jeg kan tjuvkoble en moped). Det var noen påfallende flotte bilder, for så hvite tenner har jeg aldri hatt i virkeligheten.

2. Jeg har møtt Mr. Big fra Sex og singelliv.
Ikke bare møtt ham, men tilbragt tid sammen med ham på en hotellsuite i Stockholm. Og mens dere tar dere god tid til å tenke litt dirty om akkurat det, kan jeg betro dere at han var veldig sjarmerende og veldig hyggelig.
Før jeg avslører at jeg var der i embeds medfør, og intervjuet ham mens tre-fire sånne publicityfolk sto og fulgte med på alt som ble sagt.

3. Jeg er nesten døv på høyre øre.
Jeg hører mellomtoner sånn nogenlunde, men ikke et kvidder av høye og lave toner. Det er ikke et stort handikap i hverdagen. Noen ganger er det sågar en fordel, for jeg kan bokstavelig talt vende det døve øret til folk jeg ikke gidder å høre på.

4. Jeg synes at hveteboller med sjokoladebiter er en naturstridig avskyelighet.
Sjokolade er godt, og boller er godt. Men de to bør aldri forenes. Jeg innser at jeg er sørgelig alene om det synet, og må tåle forbløffede protester hver gang jeg ymter frempå om det.

5. Min første stormende forelskelse var i en mye eldre mann.
Han hadde sånt hvitt skjell-halskjede og langt hår i nakken, og når han lo ble jeg så forjamset at jeg måtte krype under sofaen og gjemme meg. Jeg var fire og han var tolv. Det er klart at det ikke kunne fungere. Men jeg vil alltid ha minnene om hybelkaninene som kilte meg i nesa mens sommerfuglene kilte meg i magen.

6. Folk som løper inn i ting er noe av det morsomste jeg vet om.
Jeg ler for eksempel så jeg brekker meg av den Friends-episoden hvor Rachel jogger i Central Park og løper rett inn i en hest. Det er mulig at dette henger sammen med at jeg er så inn i gamperæva (sic!) klønete, og dermed ler av ren lettelse over at det i hvert fall ikke er meg denne gangen.

Jeg tagger Rikke, Lin, Hurbrasomhelst, Lille vakre Anna og somalieren.

Sommerfugler i magen og leksikon i senga

I kveld var Storebror bare sju år gammel. I morgen tidlig, når han våkner, er han åtte. Da skal han vekkes med kake og sang, og kanskje til og med en gave.
Det var vanskelig å sovne i kveld. Men det hjalp å lese litt på senga, som vanlig.

Storebror har kjøpt inn gamle årganger av tidsskriftet til Norsk astromomisk selskap, og lager eselører på de mest interessante artiklene. Som for eksempel den om Saturns nyppdagede måne.
Han leser leksikon og må rope ut fra rommet sitt om hjerteklaffer og lungefunksjoner, selv om han egentlig har lagt seg og burde være stille.
Storebror tør å se alle Star Wars-filmene, men når han ser tegnefilmen om den lille muldvarpen og snømann-vennen hans som gjenforenes, gråter han.
- Jeg blir så rørt, mamma, forklarer Storebror, uten å være det minste flau over det.
Storebror sparer til langt hår, og forteller hjemme at mange på skolen sier det er jentesveis.
- Blir du lei deg da, undrer mamma.
Storebror tenker seg litt om.
- Nei, smiler han stort.
- Jeg synes håret mitt er fint, jeg.

- Jeg synes du er fin, jeg, sier mamma, og kjenner at hjertet hennes nesten ikke kan bli større.

Mamma tenker på noe hun leste på en engelsk nettside for foreldre, hvor en dame skrev dette om barnet sitt:
"I look at my child now, and I can't imagine loving him even more. But I know that tomorrow I will."

En sørgelig historie om noens ferd fra gledens tinder til skuffelsen dype avgrunn

(fra Jigser Shop)

Spent sjekker jeg resultatet i Tordenbloggen i dag tidlig, for å se hvordan det gikk. Av åtte blogger skulle fire videre, og jeg må innrømme at jeg ikke har veldig store forhåpninger, for her var det mange gode blogger.
Desto større er gleden til en ydmyk bloggestakkar da jeg oppdager at sannelig er jeg med videre i spillet.
Oiiii, det gode selskap! For en boost!
Jeg klarer ikke dy meg for å skryte bittelitt til kollegene mine. Dagen er ellers full av møter og stress, lange butikk-køer og slitne unger.
- Men jeg kom i hvert fall videre i Tordenbloggen, hvisker jeg trøstende til meg selv.

Så smutter jeg innom her i forbifarten før jeg skal styrte videre til foreldremøte på skolen, og oppdager at jeg har blitt kastet ut av lista etter omtelling av stemmer!

Dette skjedde: Jeg hadde en bråte stemmer i pollen, men ganske få i kommentarfeltet.
En eneste, skarve bortkommen kommentarstemme var kommet tilrette etter opptellingen, og dermed var det slutt på Hannes eventyr.
Ritsj, ut av lista.

Går det an å utsette folk for sånne berg-og-dalbaner, da?
Har de tenkt på hva de gjør med folks psyke?
Rett fra Capitol til den tarpeiske klippe, helt uten videre. Ikke så mye som en liten trøstepremie, engang. Ikke så mye som en klapp på skulderen. Sier begrepet tort og svie dere noe? Hæ?

Nå skjønner jeg i hvert fall hvordan John Kerry følte seg. Kommentarstemmene er mitt Florida.

...og snipp, snapp, snute, så var Hannes dag i solen ute. Sniff.


(fra www.madebyeat.com)

Take a chance on me

På vegne av oss som måtte være Annifrid når vi lekte Abba, som endte opp som kammerpiken til prinsesse Vilikke i tredje klasse og som aldri var førstevalget i gymtimen:
Stem på meg i Tordenbloggen i dag.

Du kan såvidt jeg vet stemme fram mot midnatt. Og det er viktig å huske på at du kan og bør stemme både i pollen og i kommentarfeltet.
Værsåsnill og på forhånd takk.

Fredagsdiktet: Hvorfor Jeppe drikker

Vi står og vipper på terskelen til julebordsesongen, en tid da enhver godt voksen nordmann hyller den stolte tradisjonen som kort oppsummert består i å spise middelmådig, overpriset julemat i trange restauranter, hyle nedpå akevitt og fargerike drinker med dødsforakt, si ting man angrer til hun søte på regnskapsavdelingen, knytte slipset rundt panna på dansegulvet og krangle fire timer i drosjekø for å komme seg hjem og sovne på badegulvet.
Eller amatørfylla, som det også kalles.
For all del, jeg er langt fra negativ til fest. Men noen av oss foretrekker å ligge jevnt og trutt i trening på selskapelighetsfronten. Dermed slipper vi det enorme skippertaket en gang i året, og kan holde oss unna Oslo sentrum i de verste desemeberhelgene.

Nok chit-chat. Her er ukens fredagsdikt, og da skjønner du sikkert hvorfor jeg begynte å tenke på julebord.


HVORFOR JEPPE DRIKKER

Hvor høflig han var, lar seg knapt nok beskrive:
han bukket så korsryggen formelig brakk.
To ord var hans vokabular her i livet:
Det ene var "unnskyld". Det andre var "takk".

Hans liv var å vise seg veloppdragen.
Han levet - og takket fordi han fikk lov.
Han takket om natten, han takket om dagen,
og mumlet en unnskyldning selv når han sov.

Men motet til ikke å være beskjeden
kom over ham bare de ganger han drakk.
Da kunne han si noe annet isteden.
Han slapp å si "unnskyld". Han slapp å si "takk".

Nu kunne han plutselig snakke en masse;
de dristige drinkene drev ham til dåd!
Forløst i uhøflighet satt han ved glasset
med lykkelig utvidet ordforråd.

Men ble han så edru når tørsten var slukket,
da talte han atter som høflige menn:
"Om unnskyldning ber jeg fordi jeg har drukket,
men takker fordi jeg skal drikke igjen."

(André Bjerke)

Feminist? Check. Sint? Check. Fornøyd med det? Check.

SCENE 1:
Jeg er fjorten år og skal på teatertur med skolen. Ettersom vi bor på landet, er en busstur til hovedstaden stor stas, og vi pynter oss. Jeg har fått helt ny kjole, med flaggermusermer og knapper i ryggen, som seg hør og bør for en åttitallsfjortis.
Jeg føler meg skikkelig fin.
Vi fjaser på bussen. Gutta i klassen finner ut at det er moro å dra i knappene på kjolen.
Sporten tar av, gutta blir veldig ivrige, latteren forsvinner. Snart ligger jeg bakerst i bussen med fem-seks gutter som drar i kjolen min (og bare for ordens skyld: samtlige av dem er såkalt etnisk norske, fra gode trygge hjem, med lomma full av spenn).

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen.
Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker.

Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.
Den middelaldrende Læreren ser en gjeng oppkavede gutter.
Han ser en fresende, halvhikstende Hanne som retter på kjolen. Han ser Kenneth med tre blødende render på kinnet.
- Ho klora meg, sier Kenneth forurettet.
- De prøvde å kle av meg, freser jeg.
- Nå må du styre temperamentet ditt, Hanne. Du kan ikke ty til vold.
Læreren ser strengt på meg. Så går han fram i bussen og setter seg igjen.

Han har ordnet opp i leken.
Og Hanne kan skamme seg over temperamentet sitt i ro og mak.
Klin gæern. Fy faen.



SCENE 2:
Jeg er tjueseks år og skal på byen med venner etter arbeidstid. Vi begynner kvelden på en halvbrun sentrumspub i hovedstaden.
Da jeg står ved bardisken, kjenner jeg en hånd som griper meg i rompa. Nei, den graver meg i rompa, på en måte jeg knapt ville tillatt fra verken elsker eller gynekolog.
Jeg snur meg, og ser en en singletkledd fjonebart som flirer forventningsfullt.
Kompisene dulter oppmuntrende bak skuldrene til fjonebarten. Haha, Frank er alltid så jævla rå, asså. Han leverer alltid.
Frank skræver selvtilfreds på barkrakken:
- Likte du det?

Jeg tar et resolutt grep midt i den skrævende selvtilfredsheten hans.
Og jeg holder grepet, fast og fint og lenge, mens fliret hans stivner og kompisene blir storøyde.
- Hvis du skal gå rundt og krafse på damer på den måten, bør du sørge for å ha mer å vise til enn dette her.
Så slipper jeg.
Tar ølen min og går til bordet.
Kompisene hyler av morskap. Muligens også av lettelse over at det ikke var dem. Haha, der fikk du den, Frank!

Jeg har ordnet opp i leken selv.
Og jeg kan glede meg over temperamentet mitt i ro og mak.
Klin gæern. Fy faen.


PS.
Denne posten er inspirert av flere gode poster hos andre bloggere i det siste, først og fremst denne.
Men også denne og denne, og sikkert flere, men dem kan dere finne fram til selv ved å følge lenkene videre.

Fredagsdiktet: Det namnlösa

Nok et Karin Boye-dikt. Hun har vært med i fredagsdiktet tidligere, men det er mye å ta av i hennes samling.

DET NAMNLöSA

Mycket gör ont, som inte har namn.
Bäst är att tiga och ta det i famn.

Mycket är hemligt och dunkelt och farligt.
Bäst är att bära det vördsamt och varligt.

Bäst är att tryggt på det hemliga tro
utan att peta på frön som gro.

"Här gick aldrig tanken på spaning.
Allmoder, led mig med säker maning!"

Gott är att lyss til sin Moders röst -
ordlöst bekymmer får ordlös tröst.

Karin Boye

Helt nye dimensjoner av flau

Elleville toppidrettsutøvere som skal være sprøere enn flatbrød gjør meg som regel intenst flau.
Når fotballjentene krabber etter hverandre på gressmatta må jeg ta meg en timeout på kjøkkenet mens jeg nynner febrilsk.
Og når OL- og VM-helter synger folkelige sanger om hvordan de banker alle for å vise hvor lite selvhøytidelige de er, blir det så klam steming i her stua at det dugger på vinduene. Mannen har det akkurat på samme måten, og vi slåss om puter å gjemme oss bak og tilgang til fjernkontrollen.

Det er litt rart at jeg reagerer sånn, for jeg er den første til å forstå at folk ønsker fjas og tøys på jobben. Hvem har vel ikke brukt opp totalbeholdningen av teip på kontoret for å lage morsomme ansikter, for eksempel. Eller byttet ut kollegers telefonrør med en banan, fullt oppsatt med ledninger og det hele.
Litt moro i hverdagen trenger vi, enten vi dyrker sittesår ved en kontorpult eller halser rundt i naturen så snørra slenger.

Men herrejemini, så innmari pinlig det er å se langrennsjentene fjåse seg til med "horeklær".
Og det er ikke noen engangsforeteelse, heller.
"Langrennsjentene overrasket pressen med et nytt horeshow under dagens pressemøte på Beitostølen", kan vi lese i dag.

Horeshow, altså. Er det sånt vi skal le av nå for tiden (og muligens i laaange tider framover)?
Flautflautflaut - på så mange nivåer.

For øvrig er det to elementer jeg savner i denne saken:

1) En motefaglig analyse av hvor hårfine grensene åpenbart er mellom treningstøy og såkalt horetøy.
Her bør profetene bak motebibelen absolutt komme på banen med noen kloke vurderinger.

2) At de prostituertes interesseorganisasjon i Norge (PION) går ut og tar avstand fra den spekulative koblingen til langrenn.
Kan de virkelig leve med et sånt belastende skistempel på yrket sitt?

Valgte privatskole - må ut med penger

"Av St.Pauls rundt 340 elever er cirka 40 prosent ikke-katolske. Det må de betale for", skriver BT.

La meg ta dette med en sånn irriterende liksompedagogisk tone:
Neei, de må ikke betale for at de ikke er katolske.
De må betale for å velge en privatskole.
Herrejemini.

St.Paul er en privatskole. Det er frivillig å gå der. De som ikke kan eller vil betale for skolegang, trenger slett ikke søke seg dit.
Det er en katolsk skole. At katolikker på en privat katolsk skole som er subsidiert av den katolske kirken får lavere skolepriser, er vel å regne som en slags medlemsrabatt.

Jeg er slett ingen tilhenger av privatskoler, men dette er det skikkelig vanskelig å la seg sjokkere av, kjenner jeg.
Det er imidlertid foruroligende lett å la seg underholde av tendensiøse vinklinger i avisartikler.
Yay!

Grøt-ungdommen

Da suppe var kult for noen år siden, og suppesteder med snedige navn etablerte seg over alt, var det noen (Are Kalvø? Knut Nærum?) som harselerte med at snart dukker vel grøt-barene opp som paddehatter på Løkka og Grønland sånne steder som gjerne vil være først ute med ting.
Jeg er ikke så innmari oppdatert på alt som er hipt og kult i byen lenger, men jeg har i hvert fall ikke sett noen grøtsteder med lange køer av livstrette urbanister de gangene jeg forviller meg ut i denslags strøk.

Men jeg er her for å rapportere at dette muligens kommer til å endre seg, for sannelig spiser kidsa på videregående mye grøt for tiden.
Det lukter kanel i korridorene, og "åh, tar du med en grøt til meg?" er ikke uvanlig å høre når noen skal i kantina.
Vi snakker havregrøt og risgrøt, vi snakker rød saft og kanel, vi snakker smørøye for de mest ekstravagante.

Jeg trodde at grøt var for småbarn og gamliser og andre folk som av åpenbare grunner foretrekker maten sin uten konsistens og tyggemotstand, og er litt forbløffet over at tenåringer fra bynære strøk bruker lommepengene sine på grøt framfor kylligwraps og tacobaguetter. Ikke er det nytt, og ikke er det særlig bærbart.

Hva blir det neste?
Kommer rullekaka til å erstatte rullebrettet?
Blir Kongen av Danmark det nye partydopet?

Dette lover i hvert fall godt for planen min om å begynne å undervise med flanellograf.
Jeg er muligens svært ungdommelig.


Oppdatering: Grøtskrivingen satte sine spor. Dette er hva ungene ble servert etter skole og park i dag.

Festivaltid

Ikke akkurat Roskilde, men Astrofestivalen 2008 er nok Storebrors absolutte drømmefestival.
Så i dag vender vi nesa mot Blindern og alt som har med stjerner og planeter å gjøre.
Jeg må tilstå at jeg av og til får et snev av eksistensiell angst av å tenke for mye på verdensrommet og dimensjoner og sånt, men det oppveies forsåvidt av en skikkelig glad ung mann som lever og ånder for verdensrommets herligheter og mysterier.
Storebror gleder seg aller mest til Planetsletta og gyro-astronautsimulatororen. Gyroen har han prøvd før, og nå er han sikker på at han er velegnet til en astronautjobb så fort han er ferdig med skolen.
Men der kommer jeg til å sette foten ned, altså. Hvis han planlegger å stikke ut i verdensrommet, blir det husarrest.

Er DU fittepositiv?

- Det hadde vært fint å gjøre noe med seksualopplysninga. På videregående lærer du at her er vagina, eggstokker og kondom. Hvor er den jævla klitorisen?
- Vi vil også lage en motvekt til pornouttrykket. Vi har sett en del lesbeporno, og det er ikke naturtro greier, sier Maren.
- Det er iscenesatt for menn. Som oftest er det to klønete, forsiktige jenter som pirker hverandre i skrittet og nusser hverandre på puppene. Poke, poke, krafs, krafs, forklarer Ida og krøker pekefingeren i luften.
(fra Dagbladet fredag)

Mye kan sies om hvordan seksualundervisningen er lagt opp i skolen. Enda mer kan sies om hvordan sex og kvinnekropp blir fremstilt i medier og populærkultur. Jeg skal ikke ryke på en rant om saken her (selv om jeg slett ikke lover at jeg ikke kommer til å gjøre det i senere bloggposter), men jeg har et budskap til dere som er drittlei av hvordan sexvinklingen har vært fremstilt i samfunnet så langt:
Nå blir det annen bolling!

Ida Jackson (også kjent som Virrvarr) og Maren Kristiane Solli (a.k.a Grevinnen) har så å si reist kjerringa, og er i disse dager rykende aktuelle med boka "Jenter som kommer".
De har skrevet en penisfri sexbok for jenter, og det er rett og slett den første boka på norsk som snakker om jenters seksualitet på jenters egne premisser. En ikke-heteronormativ bok, som det heter på fint.

På vegne av vanvittig mange (minst femti prosent av oss her til lands) kan jeg bare takke og bukke og neie, for dette var jaggu på tide.
Dessuten må jeg tilstå at jeg føler et spesielt engasjement for bokutgivelsen på et mer personlig plan. Da forfatterne skulle presentere boka for forlaget, viste deg seg nemlig at bokhandlerne feiget ut på arbeidstittelen «Jentesex, puling uten pikk».

I smådesperasjon gikk Ida ut på bloggen sin og ba om tips til en ny og spiselig tittel. Og her er det altså undertegnede (overtegnede?) kommer inn i bildet. Jeg mente at originatittelen var den beste, og argumenterte for det, men foreslo samtidig "Jenter som kommer", sånn i tilfelle bokhandlerprektigprompene ikke ville gi seg.
Og sannelig!

Det er MITT forslag!

Jeg føler meg rett og slett litt som en slags tilbakelent gudmor her, altså. Og lurer på om jeg kan klaske en flaske sjampis i baugen på boka, eller noe?
Bare sånn for seremoniens skyld.
For dette er stas!

P.S. Boka koster langt mindre enn et abonnement på et glossy kvinnemagasin. Jeg bare nevner det.

Fredagsdiktet: Hvem er det du er

Jeg var ganske nyinflyttet til Volda, ganske nysingel i sivilstand og skråsikker på at nå skulle jeg virkelig ikke rote meg borti noe seriøst på en stund.
Jeg skulle leve det glade studentlivet i det ville vesten, være fri og frank og ikke så rent lite raus.
Etter en utagerende fest på studentkroa inviterte jeg mine femti beste splitternye venner på et enda mer utagerende nachspiel i mitt eget kollektiv.
Dessverre var ingen av medboerne mine motivert for fest, og etter en stund ble samtlige deltakere skjelt ut og kastet på dør av en ubegripelig olm og morgenkåpekledd skikkelse som var blitt frarøvet nattesøvnen (hun hadde til overmål soverom under stua, så i ettertid er det lett å forstå irritasjonen).

Jeg skammet meg som ei bikkje, og bestemte meg for å søke asyl hos en medstudent for å unngå den verste stemningen dagen derpå.

Han var blond, blid og snakkesalig - med andre ord det stikk motsatte av alt jeg var tiltrukket av.
"Han er virkelig ikke min type, så han kan jeg bli med hjem i natt. Det er ingen fare for at jeg blir forelska i ham", resonnerte jeg fornøyd. Og ble med den blonde pratmakeren hjem (ja, jeg sa at jeg skulle være raus).

Dette skjedde i november 1995.
Temmelig nøyaktig tretten år, to barn, et rekkehus og mye moro senere kan jeg konstatere følgende:
- At det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden.
- At noen ganger oppdager man at man tidligere har lett på feil sted.
- At lykken er større enn forstanden.
- Og at når man plutselig finner noen man leker godt med, bør man fortsette med det.

Sånn er forklaringen på valg av ukens fredagsdikt. Gratulerer med dagen, kjekken!


Hvem er det
du
er, hvem er det vi er, vi som er
glade, glade

- jeg ser inn
i et par
øyne som lever
og får

til svar: Vi er to som fikk
en tid
sammen, her nede, til å være
glade - skal vi prøve det?

(Jan Erik Vold)



P.S: Bildet er for øvrig tatt på det tidligere omtalte nachspielet. Ikke at noen av oss husker at det ble tatt, men det er fint med et minne.

Din stemme teller

Ikke før er ett stort og skjellsettende valg over, så står det neste for døra.
Og denne gangen har DU stemmerett!
Jeg snakker selvsagt om bloggkåringen Tordenbloggen.

Fram til midnatt kan du blant annet stemme på undertegnede (eller heter det kanskje overtegnede, når navnet mitt står helt øverst her på siden?), og senere kan du stemme på mange andre friske og fjonge bloggere over det ganske land.

- Kan en gutt være prest, mamma?

De første årene av Storebrors liv ble han utelukkende utsatt for kvinnelige prester (her er en liten presisering på sin plass: Han ble utsatt for mange flere yrkesgrupper enn prester, men i den grad han forholdt seg til prester, var samtlige av dem kvinnelige). Det begynte med Margrethe prest som døpte ham, og fortsatte med blant andre Anne prest som hadde de fleste gudstjenestene han var tilstede på. Julaftener, familiegudstjenester og sånt.
Da den unge mannen nærmet seg fire år, dro barnehagen hans på julegudstjeneste.
Det var en fortørnet fyr som kom hjem den dagen.
Han hadde store nyheter:

- Presten var en gutteprest!
Ifølge de ansatte i barnehagen hadde han påpekt det snurrige avviket midt under kirkebesøket også, til stor munterhet for de voksne.
Og senere samme dag kom altså kontrollspørsmålet:
- Kan en gutt være prest, mamma?

Den lille hendelsen ga meg god anledning til å tenke på hvor langt vi er kommet siden Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i 1961, som den første kvinnen i Norge. På den tiden var motstanden mot kvinner i presteyket enorm. Nå skal man lete lenge i mørke kroker for å finne noen som for alvor synes at prester må ha skjegg og en viss mengde testosteron for å kunne formidle den rette tro.
Selv folk som ellers er mot prester, er for kvinnelige prester.
Og Anne Dalen, som har formet Storebrors bilde av selveste Presten, kommer i disse dager ut med boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje. Norsk kvinnelig teologforenings historie 1958-2008". Det er med andre ord gode tider for feministteologien.
Og er ikke feministteologi et fint ord, så vet ikke jeg.

Men ikke minst har hendelsen vært en fin påminnelse om hvor stor symbolverdi det er i de menneskene barna våre forholder seg til, enten det er i nærmiljøet eller i mediene.
Det vi er vant til å se, blir normen.
Og den normen forholder vi oss til, bevisst eller ubevisst. Når vi former selvbildene våre. Når vi trekker slutninger om andre, og når vi tar små og store valg i livene våre. Valg av utdanning og yrke, for eksempel. Eller valg av livspartner.
For øvrig leste jeg en veldig interessant post hos Virrvarr om habitus, som jeg anbefaler på det aller groveste.

Derfor vil jeg heller ikke undervurdere den enorme symbolverdien som ligger i at USA har fått sin første ikke-hvite president. Vi snakker om et land som formelt avskaffet de siste raselovene i 1964, altså tre år etter at Barack Obama ble født (og tre år etter at Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest, uten at det har noen sammenheng).

Når jeg lurer litt på om det har noe å si for den oppvoksende generasjon, så tenker jeg på Storebror og guttepresten. Og når jeg blir melankolsk og litt mammanevrotisk engstelig for de tingene Lillesøster og hennes enorme selvbilde kan møte, trøster jeg meg med at verden går framover.
Noen ganger med solide, små museskritt, og noen ganger med luftige, symbolske steg. Begge deler er viktige. Men noen må gå opp løypa.
Det kan like gjerne være oss.

"You must be the change you wish to see in the world" (Mahatma Gandhi)

Popcorn og presidenter

Jeg er altså så innmari spent på dette valget.

I lange tider har jeg fulgt valgkampen med en syk, syk blanding av ekte politisk interesse og en følelse av at jeg ser på en knallgod serie av typen West Wing.
For valgkampen har vært så stappfull av underholdningshøydepunkter at det er så man kan kjenne popcornlukta.
Anders Giæver har oppsummert sine høydepunkter i Amerikanske tilstander, og det er selvsagt en god liste (elsker Anders Giæver!), men bare toppen av kransekaka.

Jeg må selvsagt innrømme at i denne serien har Obama vært selveste Helten.
Helt siden jeg leste "Dreams from My Father" har jeg gitt ham et snev av superheltstatus.
Vel å merke superhelt som i “Åh, for en fin forfatter og en imponerende reflektert fyr”, ikke som i “åh, han kan sikkert fly”.

Det har vært uker og måneder med spennende debatter, hylende morsomme parodier, interessante analyser, gode bakgrunnsartikler, elendige oppfølgingsartikler, nedrige angrep, brillefine argumenter og en hel masse underholdende utenomfjas.

Og så topper hele greia seg med at Obamas bestemor, som han delvis vokste opp hos, sovner inn dagen før valget. Da måtte jeg virkelig klype meg i armen for å sjekke om jeg virkelig var våken, eller om jeg hadde forsvunnet inn i TV-en min ved en glipp. Dramaturgisk sett kunne neppe Aaron Sorkin gjort det bedre.

Såfremt Obama faktisk vinner valget, da.
For hvis han taper ender dette opp som den største dramaserieavsporingen siden Lost gikk av hengslene og ble teit og ingen gadd følge med lenger. Totalt antiklimaks.

Faren for antiklimaks er vel uansett overhengende, når jeg tenker meg om. For når valgstøvet har lagt seg, er hvetebrødsdagene over.
Da kommer den kjedelige hverdagen, og vi må begynne å bli kritiske igjen.
Ikke minst må jeg finne meg annen underholdning.
Noen som har en god TV-serie å foreslå?


------------------
Liten oppdatering: Jeg snublet over denne finfine posten om valget og West Wing hos Eirik Newth. Les den i stedet for å henge her!

Same shit, new wrapping

Jeg fikk transplantert en ny kropp.
Det var visstnok en helt fersk og banebrytende teknologi.
Den gamle kroppen min ble fjernet raskt og smertefritt, og en helt annen ble festet til hodet mitt.
Selve inngrepet foregikk uten komplikasjoner og jeg våknet opp med full bevegelighet. Jeg ville kjenne et svakt ubehag i begynnelsen, fikk jeg beskjed om, og jeg måtte ikke anstrenge meg for mye den første tiden.
Men allerede dagen etter var jeg på beina igjen, og jeg gjorde meg klar til å gå ut i verden med min nye design.
I speilet kunne jeg se en slank og grasiøs figur. Jeg kjente det også. Det var en rar følelse. All polstring var borte, jeg var mer kantete.
- Nye klær, tenkte jeg begeistret.
Jeg tok på meg en kort, smal, sort kjole med belte i livet, strammet det ekstra og trippet forventingsfullt avgårde. Det var litt uvant å manøvrere i det nye skallet, men etter hvert mestret jeg det tekniske, så å si.
Det gikk imidlertid ikke lang tid før nyhetens interesse sank som en stein, og jeg ble overveldet av en helt enorm sorgfølelse.
Denne kroppen var sikkert fin, men den var fullstendig fremmed.
Og nå var den gamle kroppen borte, jeg kunne ikke få den tilbake, den var tapt for alltid.
Jeg savnet meg selv så det gjorde vondt!

Den vonde følelsen satt igjen som en skikkelig klump i magen da jeg våknet i dag tidlig.
Drømmer henger gjerne igjen en stund utover dagen, særlig de veldig livaktige med sterke følelser. Jeg er fremdeles forundret over hvor livaktig drømmen var, og hvor trist jeg faktisk ble over plutselig å få kroppen min erstattet med en ny og objektivt bedre versjon. Det var noe inn i granskauen guffent.

Så hva kan jeg få ut av denne drømmen?
Jeg er slett er ingen profesjonell drømmetyder, men jeg har noen mer eller mindre plausible alternativer:

A. Det er godt at legevitenskapen fremdeles har sine begrensninger.
B. Man skal være fornøyd med det man har.
C. Kropp og sinn henger sammen og kan ikke uten videre skilles fra hverandre.
D. Jeg må slutte å se på ER før jeg legger meg, særlig når temaet er transplantasjon.


fig.1: den gamle kroppen uten hode (for det er altså fjernet)

Sannheten ifølge stjernene

Jeg tror egentlig ikke på horoskop, men jeg er villig til å gjøre et unntak for sannsigerne til The Onion.

Uhu!

For oss som ikke er norgesmestere i rengjøring, er Halloween en veldig fin høytid. Kunstig spindelvev gjør underverker for å skjule støv og smuss, og skulle det dukke opp noe ekte spindelvev, er det bare et pluss. Og når man skal ha ni guttunger på fest, er det ingen grunn til å vaske gulvet i forveien. Fine, importerte høytiden.


Når man attpåtil kan slippe unna med å dekke bordet med søplesekker og bittesmå plasthodeskaller, er det bare å omfavne hele tradisjonen. Under serviettspøkelsene skjuler det seg magisk trylledrikk (en god, gammeldags blanding av cola og appelsinbrus).


Lillesøster skulle egentlig være bie, men klarte ikke helt å legge fra seg tanken på de flotte indianerfjærene i utkledningskista. Hun fulgte sitt sedvanlige "less is a bore"-motto og gikk for begge deler. Den lille indianerbien skulle på minifest hos sin jevnaldrende venninne i gata, mens de store gutta skulle feire her i huset.


Blant de store gutta er det ikke farger som gjelder. Der skal det være svart og skummelt. Storebror resirkulerte en gammel kappe, og supplerte med Darth Vader-hjelm. Den gikk mye av og på, for man kan ikke dytte godteri i fjeset med en diger hjelm i veien. Da hans jevnaldrende gjester kom, ble det åpenbart at vi hadde havnet i en stim av litt korte sith lords.


Middagen besto av fingertupper (pølsebiter med tortillalefse og ketchup) og marker med blod (grønn spaghetti med ketchup). Og for en gangs skyld var det lov å spise grisete. Det ble sågar oppmuntret til det.


Vi fikk celebert besøk utpå kvelden: Jammen stakk ikke selveste Sarah Palin innom. Veldig, veldig skummelt.

For øvrig klarte jeg å skremme livskiten ut av anslagsvis to tredjedeler av de som ringte på døra, noe jeg må si meg godt fornøyd med.
Noe skal man tross alt ha igjen for å dele ut godteri gratis.
Dagen etter hadde Lillesøster tidenes sukker-bakrus, men alle var enige om at det hadde vært en fin fest.

Fredagsdiktet: Halloweenspesial

Come now

my child

if we were planning

to harm you

would we be

lurking here

beside the path

in the very darkest part

of the forest?

(Kenneth Patchen)



I anledning dagen har jeg valgt et grøssefint dikt.

Diktet snublet jeg over mens jeg leste om fotograf Joshua Hoffine, som lager de skumleste bildene ever. Han viser oss våre klassiske mareritt på en måte som får det til å knyte seg i magen.
Ta en titt på siden hans.

Twitter schmitter

Det er mulig jeg eksponerer meg selv som en skikkelig gamlis her (noe som er litt ironisk, gitt tittelen på forrige post), men det lever jeg godt med: Jeg kan virkelig ikke skjønne vitsen med Twitter.

Er det noen som kan forklare meg hva i all verden som er poenget med den greia?
Hvorfor vil man være med?
Noen?
Hæ?

Gretne gamle gubber

Det er vanskelig å komme helt utenom pastellpopfenomenet Hannah Montana/Miley Cyrus når man har barn i huset. Ungene elsker det, og det er ikke så rart, for barn har ikke særlig god dømmekraft. Jeg tar det med en slags stoisk ro, de har visse faser de må gjennom.

Nå har Dagbladet vært i Tyskland for å intervjue selveste Miley Cyrus, og det ble stygt.
Men ikke på den måten Dagbladet-journalisten hadde planlagt det.
For det er helt tydelig at den utsendte pressemannen synes det er langt under hans verdighet å drive med akkurat dette, og at han synes Miley Cyrus er skikkelig teit.
Og det har han bestemt seg for å bevise, koste hva det koste vil.


- Kan du si noe mer om dine holdninger til internasjonal klimapolitikk, spør Dagbladets utsendte.

Ærlig talt, han snakker med en 15 år gammel popstjerne som intervjues fordi hun har utgitt ny plate. Det er vel ikke akkurat noen stor forventning om at hun skal ha dyp innsikt i internasjonal klimapolitikk.
Egentlig burde hun (eller noen av pressefolkene hennes) ha kontret med å be journalisten redegjøre for den spesielle og den generelle relativitetsteorien, eller noe sånt. Det ville vært akkurat like relevant for settingen.

Gjennom hele saken jobber journalisten iherdig for å vise akkurat hvor dum og overfladisk unge frk Cyrus er. Shopping, krig og fred og sånn, lissom. Hihihi, se på henne! Hør på henne!

Jeg synes hun høres ut som en femtenåring, jeg. En femtenåring som får en bråte mer eller mindre interessante eller vanskelige spørsmål kastet på seg.
Og hun ser ut som det hun er: En femtenårig Disney-stjerne. Så kan man selvsagt (mer enn gjerne) mislike og kritisere hele pastellmaskineriet som driver et slikt barnestjerneikon framover.

Men ved å henge ut en jentunge på denne mugne måten, viser journalisten seg bare som en skikkelig surkuk.
La nå mannen få jobbe med noe annet, noe virkelig viktig. Idol eller fotball, eller noe sånt.

Wot er hot i høst

Forrige dagen kom naboene våre på døra med favnen full av injera og wot og annet snadder.
"What??" tenker du kanskje.

La meg forklare: Dette er tradisjonell mat fra Etiopia og Eritrea. Wot betyr simpelthen stuing/gryterett, mens injera er et pannekakelignende surdeigsbrød som utgjør hjørnesteinen i det etiopiske kjøkken. Det er laget av en kornsort som heter teff. Teff er først nylig å få kjøpt her til lands, markedsført som helsekost til den nette sum av 55 kr/kg.

Lillesøster ble glad som ei lerke. Hennes første tid med fast føde inneholdt store mengder av denne maten, og det husker en liten gane. Selv har jeg en utmerket livskvalitet uten injera, men de forskjellige typene wot og sauser som finnes i det etiopiske kjøkkenet er skikkelig, skikkelig snaddermat.
Så jeg har prøvd å gjenskape noen oppskrifter (med god hjelp fra folk som kan mer om dette enn jeg), og har kommet frem til et par brukbare resultater.
I dag skal jeg dele med dere en oppskrift på doro wot. Ordrett oversatt betyr det rett og slett kyllinggryte.

Ifølge ekspertise jeg har konferert med, heter min variant alicha doro wott. Den er ikke helt autentisk, f.eks. mangler det spesielle, harsknede smøret som brukes mye i etiopisk kjøkken.
Men oppskriften er vennlig mot norske ganer (uten å være tannløs) og gir en finfin smak av Etiopia.

DORO WOT

Du trenger:
4-5 kyllingfileter
3-5 løk, hakket i store biter

2 ts salt
saften av en sitron

4 ss smør
1 ss knust ingefær
4 fedd hvitløk, finhakket eller knust
1/2 ts fennikel
1/2 ts kardemomme
1/2 ts muskat
1 ss sukker
1/2 ts berbere - veldig ca, må smakes til (mer om berbere lenger ned)
2-3 ss tomatpuré eller tomatjuice
1 dl hønsebuljong
1 dl rødvin

4-5 hardkokte egg

Slik gjør du det:
Skjær kyllingfiletene i store biter. Legg dem i en bolle sammen med sitronsaften og halvparten av saltet. La marinere i 30 minutter (eller lenger).

Stek løken på medium varme i et par minutter i en stor gryte, uten fett eller olje. Rør konstant så den ikke blir brunet. Den skal bare bli myk og blank.

Tilsett smøret sammen med hvitløk, ingefær, fenikkel, kardemomme, resten av saltet, sukker, berbere og tomatpuré. Rør.
Tilsett hønsebuljong og vin. Gi et oppkok og la det putre et par minutter mens du rører. .

Tilsett kyllingbitene, vær sikker på at sausen dekker dem. La det hele småkoke i 30-40 minutter – eller til kyllingen er ferdig. Smak til med mer berbere mot slutten av koketiden.

På dette tidspunktet pleier etioperne å tilsette hele, hardkokte egg i gryta. Jeg synes det er litt ekkelt og dropper det gjerne, men hvis du føler deg gæern, så kjør på.

Server.
Den tradisjonelle måten er å servere doro wot sammen med injera, men for oss som ikke er fullt så etiopiske, fungerer det utmerket med ris og/eller nanbrød ved siden av.

BERBERE



I wot-oppskriften er berbere en ingrediens. Og ikke en hvilken som helst ingrediens, heller: Dette er selveste Krydderet i etiopisk kjøkken, og forekommer i utrolig mange av rettene. Det har en nydelig, særegen lukt og smak.
Vi kjøpte med oss uanstendig mye berbere fra Etiopia, og ettersom det er sterkt, har vi sannsynligvis nok av det til Lillesøster når konfirmasjonsalder, sånn omtrent.
Det er slett ikke umulig at man får tak i det i såkalte innvandrerbutikker. Du kan også prøve å lage det selv, eller du kan bestille det her.
Jeg er heller ikke fremmed for å sende noen gram til trengende sjeler, gi evt et lite vink.

For å gi det hele et snev av autentisitet slenger jeg på et bilde av hvordan det ser ut når man spiser injera & wot på restaurant i Etiopia.


Ha en gla'-etnisk høst!