Ja, jeg vet det er litt tidlig med ønskeliste for neste år, men jeg er litt revet med etter 27 strake Doctor Who-episoder på veldig kort tid. Veldig, veldig kort tid. Time flies when you're with the Doctor.
Og for de som måtte mene at mine ønskelisteting ikke eksisterer i denne verdenen: Pilutta dere! For jeg har allerede fått en oppvask-tardis, og det må bety at de andre tingene er innenfor rekkevidde.
Rett før jul kom det nemlig noen ukjente menn og plasserte en maskin under kjøkkenbenken vår. Den ser ut som en helt alminnelig, stor, hvit boks, men når vi åpner den, er det større plass inni enn utenpå. Vi stapper den full med skittent servise og annet kjøkkenutstyr, stiller timeren på cirka en time, og allons-y, alonso:
Når vi åpner døra igjen, er kjøkkenutstyret helt rent!
Det kan bare bety én ting: At vi har reist tilbake i tid, til den tiden da disse kjøkkenredskapene var rene og ubrukte, og dermed kan vi plukke dem rett ut av oppvask-tardisen og sette dem i skapet, klare for bruk. Jeg kan ikke tenke meg noen annen forklaring på den slags fenomener, og jeg utfordrer hvem som helst av dere til å foreslå noe mer troverdig.
Så derfor, people of Earth, gir jeg dere altså ønskelista mi.
onsdag 29. desember 2010
fredag 24. desember 2010
Julejulejul!
Julaften!!!
I dag skal jeg være tekstleser i kirken her på Skjetten, og ungene mine skal sette fram figurene i julekrybba. Jeg håper de klarer å gjøre det uten krangling. I fjor ble det en del kiving underveis, og en av de tre vise menn (muligens Melchior) er nok ikke fullt så vis lenger – jeg tror vi snakker varige mén. Jeg regner med at de to andre hellige kongene skjelver i kjortlene ved tanken på den store anledningen, men forhåpentligvis har ungene blitt mindre trettekjære i løpet av året som har gått. Alternativt kan jeg true med at nissen blir sur. Det har jeg brukt for alt det er verdt de siste ukene, og jeg er ikke flau for å gjøre det igjen.
Jeg benytter uansett anledningen til å tilby reprise på en egen julefavoritt, nemlig bloggposten Vettskremt er du blant kvinner (klikk på teksten for å lese hele):
Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker.
Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet.
Nå står Mannen i mitt liv og sukker henført over hvor god han er til å koke kraft (selv med redusert antall fingre), og jeg kan bare gi ham rett. Kan noen gi meg et sugerør?
For dere som lurer: Bildet er tatt fra bussen på vei til skolen her om dagen. Skjetten er ikke bare 2013 ghetto-skjetten. Vi har alt her på Skjetten. ALT, sier jeg. Røde låver og julestemning inkludert.
God jul!
I dag skal jeg være tekstleser i kirken her på Skjetten, og ungene mine skal sette fram figurene i julekrybba. Jeg håper de klarer å gjøre det uten krangling. I fjor ble det en del kiving underveis, og en av de tre vise menn (muligens Melchior) er nok ikke fullt så vis lenger – jeg tror vi snakker varige mén. Jeg regner med at de to andre hellige kongene skjelver i kjortlene ved tanken på den store anledningen, men forhåpentligvis har ungene blitt mindre trettekjære i løpet av året som har gått. Alternativt kan jeg true med at nissen blir sur. Det har jeg brukt for alt det er verdt de siste ukene, og jeg er ikke flau for å gjøre det igjen.
Jeg benytter uansett anledningen til å tilby reprise på en egen julefavoritt, nemlig bloggposten Vettskremt er du blant kvinner (klikk på teksten for å lese hele):
Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker.
Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet.
Nå står Mannen i mitt liv og sukker henført over hvor god han er til å koke kraft (selv med redusert antall fingre), og jeg kan bare gi ham rett. Kan noen gi meg et sugerør?
For dere som lurer: Bildet er tatt fra bussen på vei til skolen her om dagen. Skjetten er ikke bare 2013 ghetto-skjetten. Vi har alt her på Skjetten. ALT, sier jeg. Røde låver og julestemning inkludert.
God jul!
torsdag 23. desember 2010
Tommelen opp for jula
Etter den tradisjonsrike juleStolen med venninne Sissel i går kveld, skulle dagen i dag brukes til å få unna de aller siste forberedelsene, inkludert vasking av gølv og denslags ikke-så-festligheter. I stedet har vi tilbragt noen timer på legevakta. Mannen kuttet av seg halve tommelen, og måtte få den lappet på igjen. Sånt tar tid, men nå er han hel og glad og har heldigvis ni hele tommeltotter og en som er delvis intakt og godt bandasjert. Noe sier meg at det kommer til å bli en del "tommelen opp!" i løpet av ferien.
I kveld blir det julegrøt hos gode venner og nesten-naboer, også det en tradisjon vi setter høyt. Så skal ungene trekkes hjem på kjelke i kveldsmørket. Dette blir fint.
God jul, alle sammen!
Åh, viktig info: Julekortet er lagd av mine superflinke elever i ungdomsbedriften Ambitions. De tilbyr en rekke tjenester innen foto, film og lyd. Trenger du hjelp til noe, kan du kontakte dem på kontakt@ambitions.no. Anbefales!
I kveld blir det julegrøt hos gode venner og nesten-naboer, også det en tradisjon vi setter høyt. Så skal ungene trekkes hjem på kjelke i kveldsmørket. Dette blir fint.
God jul, alle sammen!
Åh, viktig info: Julekortet er lagd av mine superflinke elever i ungdomsbedriften Ambitions. De tilbyr en rekke tjenester innen foto, film og lyd. Trenger du hjelp til noe, kan du kontakte dem på kontakt@ambitions.no. Anbefales!
onsdag 22. desember 2010
Tirsdagslyd: Somalia
I disse søte førjulstider kan det være greit med en liten påminner om at ikke hele verden er nedsunket i julefred og ribbefett. K'naan er en spennende stemme i så måte. Jeg har skrevet om ham før, men han fortjener en tirsdagslyd.
K'naan vokste opp i Mogadishu. Som trettenåring i 1991 flyktet han til Canada via USA sammen med mora si, og lærte seg engelsk blant annet ved å lytte til amerikanske rappere. Nå er han selv en populær artist, og bruker musikken sin til å gi verden et annet bilde av Somalia.
"The people of Somalia just do not have a voice," he says. "They are to me the most forgotten people in the world.
I Huffington Post fant jeg noe han opprinnelig har skrevet for italienske Vogue. Her er et utdrag, jeg anbefaler deg å klikke på teksten for å lese hele:
Cut to the chase pan across to the face, I'm right there
Freeze frame on the street name, oops, wait a minute
this is where the streets have no name and the drain of sewage
You can see it in this boy how the hate is brewin'
'Cause when his tummy ticks in, fuck, the pain is fluid
So what difference dose it mak entertaining, threw it
Some get high mixing coke and gun powder, sniffing'
She got a gun but could have been a model or physician.
Han er ikke skyggeredd, den godeste K'naan, og har blant annet flere ganger gått ut og forsvart somaliske pirater. Man kan trygt si at det er et kontroversielt standpunkt i vestlige medier, men K'naan hevder at mediene forenkler bildet av situasjonen i Somalia og ikke vet nok om bakgrunnen: The west is completely ignoring the basis for piracy in Somalia. The pirates are in the water because there is a nationwide complaint about the illegal mass fishing going on in Somali waters. And nuclear toxic waste is illegally being dumped on our shores. People in Somalia know about this.
So what you know 'bout the pirates terrorize the ocean
To never know a simple day without a big commotion
It can't be healthy just to live with such a steep commotion
but when I try and sleep, I see coffins closing'
Her kan du se K'naan snakke om piratene:
P.S. Jada, jeg vet at det er onsdag i dag, men jeg rakk ikke å poste noen tirsdagslyd i går, så jeg skyver litt på rutinene. Fordi jeg kan. Jeg har nemlig juleferie.
K'naan vokste opp i Mogadishu. Som trettenåring i 1991 flyktet han til Canada via USA sammen med mora si, og lærte seg engelsk blant annet ved å lytte til amerikanske rappere. Nå er han selv en populær artist, og bruker musikken sin til å gi verden et annet bilde av Somalia.
"The people of Somalia just do not have a voice," he says. "They are to me the most forgotten people in the world.
I Huffington Post fant jeg noe han opprinnelig har skrevet for italienske Vogue. Her er et utdrag, jeg anbefaler deg å klikke på teksten for å lese hele:
Why do they call this place grainy, ugly and hellish? True, it is a difficult place, where war is tattooed on hands and tongues. For if it is not being fought it is being talked about. True, it is a place of thirst, belly aches and unforgivable remembrance. But what about the colors? What the hell have they done with my colors?
It was much later in life that I began to realize, that these newspaper men and women were not conspiring and concealing. That in fact they were colorblind in the worst way. That they could not see the beauty I grew up seeing.
You have to have loved a place to see its true colors.
Cut to the chase pan across to the face, I'm right there
Freeze frame on the street name, oops, wait a minute
this is where the streets have no name and the drain of sewage
You can see it in this boy how the hate is brewin'
'Cause when his tummy ticks in, fuck, the pain is fluid
So what difference dose it mak entertaining, threw it
Some get high mixing coke and gun powder, sniffing'
She got a gun but could have been a model or physician.
Han er ikke skyggeredd, den godeste K'naan, og har blant annet flere ganger gått ut og forsvart somaliske pirater. Man kan trygt si at det er et kontroversielt standpunkt i vestlige medier, men K'naan hevder at mediene forenkler bildet av situasjonen i Somalia og ikke vet nok om bakgrunnen: The west is completely ignoring the basis for piracy in Somalia. The pirates are in the water because there is a nationwide complaint about the illegal mass fishing going on in Somali waters. And nuclear toxic waste is illegally being dumped on our shores. People in Somalia know about this.
So what you know 'bout the pirates terrorize the ocean
To never know a simple day without a big commotion
It can't be healthy just to live with such a steep commotion
but when I try and sleep, I see coffins closing'
Her kan du se K'naan snakke om piratene:
P.S. Jada, jeg vet at det er onsdag i dag, men jeg rakk ikke å poste noen tirsdagslyd i går, så jeg skyver litt på rutinene. Fordi jeg kan. Jeg har nemlig juleferie.
tirsdag 21. desember 2010
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips
Ifølge tidsånden skal barn være uavhengige og like å passes av andre, og sjenanse er en noe man unnskylder og "jobber med". Samtidig jobber noen med å gjøre barna avhengige av foreldrene og reserverte overfor fremmede.
Når man opererer i utakt med idealene, fremkaller det reaksjoner fra omgivelsene som spenner fra overbærende til oppbragt. Hva vi skal gjøre med det? Jeg kan, med en viss faglig tyngde, gi et avansert råd: Drit i det! Drit i hva folk flest synes. Folk flest har ikke peiling. Hør på folk som kan noe om adopterte barn, men husk samtidig at alle barn er forskjellige, og kjenn på hva som fungerer. Det går ikke an å understreke dette nok, men nå har jeg allerede mast en del.
La oss snakke praktisk. I Tilknytning, del 2: Alt kan repareres finner du en del konkrete råd for den første tiden, blant annet om bæring og trøst. Her er noen flere tips, som også er relevante på sikt.
Sove sammen
Barn som har bodd på barnehjem er vant til mange mennesker og mange lyder rundt seg. Da kan overgangen til et eget rom i et dørgende stille hus være heftig. Mange adopterte barn sliter med nattesøvnen, og det ligger mye god tilknytning i å være umiddelbart nær hverandre mens man sover (og ikke minst hvis man bråvåkner).
Etter den første tiden synes mange det er viktig å få barnet inn på eget rom. Kontrollspørsmål: Hvorfor det? Barn er i barnehagen om dagen, og ettermiddagene er fylt opp av organiserte aktiviteter, TV og travelhet. Når natta kommer skal de helst legge seg mutt alene på eget rom. Hvor vanntette skott vil vi egentlig bygge mellom oss og barna våre?
Jeg har levende minner fra barndommens nattskremsler: Jeg ble fylt av angst og ensomhet om natta, og trengte rolig pust og prosaisk natteluft sammen med noen for holde ut. Jeg ville sove sammen med foreldrene mine. Men da jeg hadde begynt på skolen, føltes det som et nederlag å komme tassende inn på foreldresoverommet. Det hendte mamma fant meg på badet, sammenkrøllet i en liten angstklump. Heldigvis skjønte mamma og pappa situasjonen. Jeg fikk en madrass på gulvet hos dem, og kunne legge meg der når jeg trengte det. Åh, det var godt - og helt nødvendig.
Det finnes ikke noen fasit for sovearrangementer. Noen synes det er ålreit å ha barnet mellom seg i senga. Andre foretrekker barneseng ved siden av foreldresenga. Atter andre bytter på å sove inne på barnerommet og flytter rundt etter behov. Den løsningen som fungerer for familien, er den som er riktig. Det er lov å være kreativ!
Lillesøster hadde sprinkelseng på rommet vårt de første to årene, så nære at jeg kunne holde hånda mi på ryggen hennes hele tida. I fireårsalderen fikk hun eget rom, og var kjempestolt – men hun har ikke tilbragt veldig mange hele netter der inne.
Regler og sang
Sanger, rim og regler er smarte greier. For de fleste faller det seg naturlig og trivelig å synge med barna, og da kan man enkelt bruke sanger og regler som fremmer blikk-kontakt, berøring og som kanskje attpåtil handler om barnet. En kjent klassiker er "panneben, øyensten", eller du kan fjase sammen noe på egen hånd. Vær uredd – ungene vurderer ikke kvalitet på verken tekst eller stemme, det viktige er at det føles godt. Jeg snardiktet en liten sang om ansiktet da Lillesøster var nyfått. Hun er fremdeles veldig glad i den, så sangen har med andre ord blitt en klassiker her i huset. Lillesøster gikk allernådigst med på å vise den fram, så her er den (vær overbærende med kvaliteten):
Midt i fjeset har jeg ei nese
den sitter her
den sitter her
under nesa har jeg en munn
med den kan jeg spise mat som er sunn
…og god.
Med mitt øre så kan jeg høre
ett øre her
og ett øre her
jeg liker godt å kose på kinn
aller mest kinnet til mammaen min
…stor kos!
Ikke akkurat noen kandidat til Spellemannsprisen, men den fungerer: Den er enkel, den medfører både blikk-kontakt, berøring og benevnelser på samhørighet.
For noen barn kan øyekontakt og ansiktsberøring sitte litt lenger inne, og da kan det være lurt å begynne med tåregler (den første lille grisen, anyone?) eller fingerregler (tommeltott, slikkepott) og bevege seg nærmere.
Pakke-leken
Etter badestund eller før leggetid kan du pakke barnet inn i et stort teppe eller håndkle og leke at du får en pakke. Klem godt på pakka, og gjett høylytt på hva det kan være:
Er det en radio? Er det en bamse? Nei, det er….(barnets navn)! HURRA, det var akkurat det jeg ønska meg! Åh, nå ble jeg glad!
Jeg vet at noen rynker på nesa over denne, fordi de mener det gjør barna til en ting som kan gis og fåes. Men for oss handler det mer om at vi har et hyggelig, felles rituale – og at vi får anledning til å spille ut hvor glade vi er for å ha hverandre, igjen og igjen. Vi begynte med Storebror (som er hjemmelagd), og da var det naturlig å fortsette med Lillesøster. Hun forlanger pakke-ritualet hver gang hun kommer i nærheten av et håndkle eller teppe. Like stas hver gang.
Tegn til tale
Barn har språkforståelse lenge før de begynner å snakke selv, og utelandsadopterte opplever dermed et språkbytte også. Hvis du bruker tegn til tale for å understreke det du sier, letter du barnets språkovergang samtidig som du fremmer tilknytningen. Noen er kanskje engstelig for at bruk av tegn kommer i veien for talespråket, men her er fagmiljøene entydige: Tegn fremmer talespråkutviklingen og skaper økt trygghet hos barnet.
Men egentlig er jeg ute etter erfaringsdeling. Jeg vet at mange av dere som leser denne bloggen har gode og nyttige erfaringer. Tenk så fint om vi kunne samle noen praktiske tips og kjekke råd, sånn at både ferske a-foreldre og uvitende folk i omgivelsene kunne lære av det. Så kom igjen dere, intet tips er for lite eller for ubetydelig. Vil du informere? Legg inn en kommentar, du trenger ikke gjøre det under eget navn.
Tidligere poster i serien:
Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres
Tilknytning, del 3: De små superheltene
Når man opererer i utakt med idealene, fremkaller det reaksjoner fra omgivelsene som spenner fra overbærende til oppbragt. Hva vi skal gjøre med det? Jeg kan, med en viss faglig tyngde, gi et avansert råd: Drit i det! Drit i hva folk flest synes. Folk flest har ikke peiling. Hør på folk som kan noe om adopterte barn, men husk samtidig at alle barn er forskjellige, og kjenn på hva som fungerer. Det går ikke an å understreke dette nok, men nå har jeg allerede mast en del.
La oss snakke praktisk. I Tilknytning, del 2: Alt kan repareres finner du en del konkrete råd for den første tiden, blant annet om bæring og trøst. Her er noen flere tips, som også er relevante på sikt.
Sove sammen
Barn som har bodd på barnehjem er vant til mange mennesker og mange lyder rundt seg. Da kan overgangen til et eget rom i et dørgende stille hus være heftig. Mange adopterte barn sliter med nattesøvnen, og det ligger mye god tilknytning i å være umiddelbart nær hverandre mens man sover (og ikke minst hvis man bråvåkner).
Etter den første tiden synes mange det er viktig å få barnet inn på eget rom. Kontrollspørsmål: Hvorfor det? Barn er i barnehagen om dagen, og ettermiddagene er fylt opp av organiserte aktiviteter, TV og travelhet. Når natta kommer skal de helst legge seg mutt alene på eget rom. Hvor vanntette skott vil vi egentlig bygge mellom oss og barna våre?
Jeg har levende minner fra barndommens nattskremsler: Jeg ble fylt av angst og ensomhet om natta, og trengte rolig pust og prosaisk natteluft sammen med noen for holde ut. Jeg ville sove sammen med foreldrene mine. Men da jeg hadde begynt på skolen, føltes det som et nederlag å komme tassende inn på foreldresoverommet. Det hendte mamma fant meg på badet, sammenkrøllet i en liten angstklump. Heldigvis skjønte mamma og pappa situasjonen. Jeg fikk en madrass på gulvet hos dem, og kunne legge meg der når jeg trengte det. Åh, det var godt - og helt nødvendig.
Det finnes ikke noen fasit for sovearrangementer. Noen synes det er ålreit å ha barnet mellom seg i senga. Andre foretrekker barneseng ved siden av foreldresenga. Atter andre bytter på å sove inne på barnerommet og flytter rundt etter behov. Den løsningen som fungerer for familien, er den som er riktig. Det er lov å være kreativ!
Lillesøster hadde sprinkelseng på rommet vårt de første to årene, så nære at jeg kunne holde hånda mi på ryggen hennes hele tida. I fireårsalderen fikk hun eget rom, og var kjempestolt – men hun har ikke tilbragt veldig mange hele netter der inne.
Regler og sang
Sanger, rim og regler er smarte greier. For de fleste faller det seg naturlig og trivelig å synge med barna, og da kan man enkelt bruke sanger og regler som fremmer blikk-kontakt, berøring og som kanskje attpåtil handler om barnet. En kjent klassiker er "panneben, øyensten", eller du kan fjase sammen noe på egen hånd. Vær uredd – ungene vurderer ikke kvalitet på verken tekst eller stemme, det viktige er at det føles godt. Jeg snardiktet en liten sang om ansiktet da Lillesøster var nyfått. Hun er fremdeles veldig glad i den, så sangen har med andre ord blitt en klassiker her i huset. Lillesøster gikk allernådigst med på å vise den fram, så her er den (vær overbærende med kvaliteten):
Midt i fjeset har jeg ei nese
den sitter her
den sitter her
under nesa har jeg en munn
med den kan jeg spise mat som er sunn
…og god.
Med mitt øre så kan jeg høre
ett øre her
og ett øre her
jeg liker godt å kose på kinn
aller mest kinnet til mammaen min
…stor kos!
Ikke akkurat noen kandidat til Spellemannsprisen, men den fungerer: Den er enkel, den medfører både blikk-kontakt, berøring og benevnelser på samhørighet.
For noen barn kan øyekontakt og ansiktsberøring sitte litt lenger inne, og da kan det være lurt å begynne med tåregler (den første lille grisen, anyone?) eller fingerregler (tommeltott, slikkepott) og bevege seg nærmere.
Pakke-leken
Etter badestund eller før leggetid kan du pakke barnet inn i et stort teppe eller håndkle og leke at du får en pakke. Klem godt på pakka, og gjett høylytt på hva det kan være:
Er det en radio? Er det en bamse? Nei, det er….(barnets navn)! HURRA, det var akkurat det jeg ønska meg! Åh, nå ble jeg glad!
Jeg vet at noen rynker på nesa over denne, fordi de mener det gjør barna til en ting som kan gis og fåes. Men for oss handler det mer om at vi har et hyggelig, felles rituale – og at vi får anledning til å spille ut hvor glade vi er for å ha hverandre, igjen og igjen. Vi begynte med Storebror (som er hjemmelagd), og da var det naturlig å fortsette med Lillesøster. Hun forlanger pakke-ritualet hver gang hun kommer i nærheten av et håndkle eller teppe. Like stas hver gang.
Tegn til tale
Barn har språkforståelse lenge før de begynner å snakke selv, og utelandsadopterte opplever dermed et språkbytte også. Hvis du bruker tegn til tale for å understreke det du sier, letter du barnets språkovergang samtidig som du fremmer tilknytningen. Noen er kanskje engstelig for at bruk av tegn kommer i veien for talespråket, men her er fagmiljøene entydige: Tegn fremmer talespråkutviklingen og skaper økt trygghet hos barnet.
Med Tegn Til Tale legger en til rette for å gi barnet muligheter for å kommunisere og lære språk gjennom bruk av flere sanser. (…)Tegn til tale er med andre ord finfine greier som med fordel kan benyttes. Både vi og Lillesøster hadde stor nytte og glede av det.
Acredolo og Goodwyn (1996) har etter ti år med vitenskapelig erfaring, intervjuer og forskningsprosjekter, kunnet dokumentere at man ved å supplere babyens uttrykk med tegn, forbedret kommunikasjonen, fremmet taleinnlæringen, stimulerte den intellektuelle utviklingen og bidro positivt til selvaktelsen.
Foreldrene refererte til økt kommunikasjon, mindre frustrasjon, bedre foreldre-barn relasjon, økt selvtillitt og stor interesse for bøker. Forskningen viste også at jo flere tegn barnet brukte, desto raskere lærte barnet å snakke.
Etter hvert som barn lærer talespråk, slippes tegnene.
Men egentlig er jeg ute etter erfaringsdeling. Jeg vet at mange av dere som leser denne bloggen har gode og nyttige erfaringer. Tenk så fint om vi kunne samle noen praktiske tips og kjekke råd, sånn at både ferske a-foreldre og uvitende folk i omgivelsene kunne lære av det. Så kom igjen dere, intet tips er for lite eller for ubetydelig. Vil du informere? Legg inn en kommentar, du trenger ikke gjøre det under eget navn.
Tidligere poster i serien:
Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres
Tilknytning, del 3: De små superheltene
mandag 20. desember 2010
Juleevangeliet 2.0
Siste ordentlige skoledag før juleavslutning i morgen bruker vi til oppsummering, repetisjonsquizer og liknende herligheter. Dessuten ser vi på denne fiffige filmsnutten – veldig passende for medieelever, men morsom for absolutt alle. Julestemning med vri, enjoy!
lørdag 18. desember 2010
snapshot (10)
Se hva de har på Mysen: En skikkelig baker med skikkelig kringleskilt på veggen!
Jeg tilbringer helga på førjulsbesøk hos foreldrene mine, som flyttet hit for noen år siden. Vi juler i vei, og
fredag 17. desember 2010
Fredagsdiktet: Man burde
Det er noe fint med gamle bibliotekbøker, særlig med lommene bakerst. Dikt-antologien Dette står jeg inne for ble ifølge Bokklubben utgitt i 1969. Jeg aner ikke når boka ble plassert i hyllene på skolen som den gang het Lillestrøm gymnas, men på lånekortet bakerst kan jeg se at Bente-Gry lånte den (og fornyet lånet én gang) i 1977, mens i 1978 hadde Grete den i to måneder. Et bittelite, historisk datalagringssystem i hver bok, tenk det!
Nordiske naboer forstår hverandre stadig dårligere, leste jeg i siste nummer av Språknytt, og det står visstnok dårligst til blant de yngre. Nordmenn og færøyinger kommer imidlertid best ut, og det interessante er at dette også gjelder blant innvandrerne i de respektive landene. Det er mye som er interessant med nordisk språkforståelse, men jeg skal ikke la meg rive med akkurat nå, dette kan vi snakke mer om i en senere post.
La oss i stedet fryde oss over alle de fine ordene i dette danske diktet fra antologien jeg nevnte. Som Benny Andersen selv sier det: "Jeg sætter selv pris på dette digt, fordi det så intenst udtrykker et av mine hovedmotiver: konflikten mellem tilskyndelse og hæmning; men først og fremmest på grund af det underfundige og for mig selv overraskende modspil mellem tema og ord: de ord, som stærkest udtrykker bundetheden og nødvendigheden af at bryde ud af sine hæmninger, er i sig selv og i deres sammenstillinger så sprælske, at jeg synes de sprenger hæmningene idet de beskriver dem.
Mit ideal af et digt: Ord der ikke nøjes med at beskrive, men griber aktivt ind i det de beskriver."
Man burde
Bløde lyde smuldres mod ruden
lommemumlen
skorpeskutten
vatgny
gadens maveknurren
klang av fjerne gummikødben
filtbassiner fyldes
visere stryger tæt forbi hinanden
luften middagssyrlig af ledninger
ir
og væltede blækhatte
man burde gå i gang
børste klips og krummer af sig
finde ud av noget
indfinde sig
styrte sig ud i Vanløse med opsmøget sjæl
Vanløse uden klips
uden noder
uden videre
man burde blande sig
i et kort vildt nu omgåes brødkuske
piloter
og næppe overkørte børn
og ind imellem foretage spændstige indkøb
af nøgleringe, svampeatlas, knystskånere
komme til orde
til sin ret
komme til
omsider synke sin indre bowlerhat
man burde leve
ikke mindst livet
timen
fristen
man burde burde
eller man burde hvile først
man har tiden for sig
tiden bag sig
har endnu gammel fråde om munden
man burde samle kræfter
hvile intenst
nådeløst
holde vejret
stillingen
stangen
lude energisk ind i sig selv som en høstak
dynge alle middagslumre impulser oven i hinanden
og knurrende afvente selvantændelsen
(Benny Andersen)
torsdag 16. desember 2010
Kvartfinale-limerick, sa du?
Jeg er blant de åtte gjenværende i Tordenbloggen, og i dag er det kvartfinale – yay! Men jeg duellerer mot den bloggen som er min personlige favoritt, så jeg regner med at dette blir den siste stemmensankingsposten herfra. Derfor har jeg lagt inn en fiffig dobbeltbunn i dagens limerick.
En blogger på snart trettini
var på skamløst og sleipt frieri
"stem på meg!" gnålte hun
uten høvelig grunn
mens hun sukket "mon dieu, c'est la vie!"
Oppdatering (eller presisering, alt etter som): Jeg har oppdaget at limericken kan leses som om jeg omtaler min ærede konkurrent her, og jeg må få lov til å presisere at neida, jeg rakker ikke ned på henne, altså – jeg snakker om meg sjæl. Det er altså JEG som bedriver skamløst frieri, mens jeg sukker over at C'est la vie kommer til å grisebanke meg. Jeg følte meg så slagferdig og lur da jeg diktet dette, men innser at det kanskje var klarere inne i hodet mitt. Ikke helt uvanlig, det der.
Vil du stemme, eller kanskje besøke noen av de brillefine bloggene som er med i konkurransen? Det kan du gjøre hvis du følger denne linken.
Er du bare ute etter bonussporet? Da kan du trykke på play og nyte eit ekte brotsmannskvad.
Limerick og nynorsk-ræpp. Det er her du får godsakene, husk det.
En blogger på snart trettini
var på skamløst og sleipt frieri
"stem på meg!" gnålte hun
uten høvelig grunn
mens hun sukket "mon dieu, c'est la vie!"
Oppdatering (eller presisering, alt etter som): Jeg har oppdaget at limericken kan leses som om jeg omtaler min ærede konkurrent her, og jeg må få lov til å presisere at neida, jeg rakker ikke ned på henne, altså – jeg snakker om meg sjæl. Det er altså JEG som bedriver skamløst frieri, mens jeg sukker over at C'est la vie kommer til å grisebanke meg. Jeg følte meg så slagferdig og lur da jeg diktet dette, men innser at det kanskje var klarere inne i hodet mitt. Ikke helt uvanlig, det der.
Vil du stemme, eller kanskje besøke noen av de brillefine bloggene som er med i konkurransen? Det kan du gjøre hvis du følger denne linken.
Er du bare ute etter bonussporet? Da kan du trykke på play og nyte eit ekte brotsmannskvad.
Limerick og nynorsk-ræpp. Det er her du får godsakene, husk det.
Tilknytning, del 3: De små superheltene
Du er en dyktig og ganske erfaren medarbeider i bedriften din, kjenner spillereglene og synes du mestrer arbeidsoppgavene godt. Plutselig en dag blir du plassert i ny jobb, uten at noen gir deg en forståelig forklaring på hva slags jobb det dreier seg om.Det høres forferdelig ut, ikke sant? Du er en erfaren voksen med bøttevis av referanser og kunnskap om verden, og kjenner ubehag ved å havne i en uoversiktlig jobbsituasjon. Hvordan tror du det er for en liten kropp å utsettes for et omsorgsbrudd og havne i en ny tilværelse? Alle vet hvor sliten man blir av å være i ny jobb. Tenk hvor sliten man blir av å være i et nytt liv!
Du vet ikke hvem av de nye kollegene som er sjefen din, hvem som er de nærmeste medarbeiderne og hvem som bare er innom tilfeldigvis. Alle beskjeder gis på et fremmed språk, og kulturen på arbeidsplassen er helt ukjent for deg.
Noen arbeidsinstruks klarer du ikke å finne, så du prøver deg fram, med svært vekslende hell. Skal jeg sitte ved denne pulten hele dagen? Hvor mange ganger kan jeg forsyne meg i kantina? Er det virkelig vanlig å kile kollegene i heisen? Frustrasjonen din er stor, særlig fordi kollegene sender så blandede signaler. Utprøvingen din er ikke alltid populær, men hva er alternativet – det finnes jo ingen bruksanvisning.
En evighetsmaskin
I tilknytningsskolen del 1 og del 2 har vi snakket om nyfåtte barn og hvordan den første tiden kan være. Noen ganger går den første overgangen som en drøm, men så dukker det opp ting etter hvert. Eller man jobber seg målrettet gjennom den såkalte "tilknytningsperioden" og tenker at sånn, da var den jobben gjort, en gang for alle - men så dukker det opp ting etter hvert. Tilknytning er en kontinuerlig prosess, uansett om barnet er adoptert eller mekka sammen på hjemmekontoret, og uansett om den er problematisk eller silkefin.
Tilknytningsprosessen er der like fullt. Kanskje er det litt som husarbeid, at man ikke legger merke til det når det blir gjort? Eller kanskje jeg bør begrense de trivielle analogiene? Det får være grenser.
Tydelige voksne
Apropos grenser: Mange synes det er vanskelig å sette grenser for et barn samtidig som man jobber med en tett og nær tilknytning. Kan sånt la seg kombinere, da? Åja. Barn som har vært gjennom omsorgsbytter og -brudd trenger rammer og forutsigbarhet i hverdagen. Tydelige voksne som viser og forklarer (med ord, tegn og kroppsspråk) hva som skal skje og hvordan ting skal være.
Mange barn får et ganske stort kontrollbehov og sliter med å takle uforutsette hendelser. Da skal de nære omsorgspersonene være barnets fremste veileder og advokat. Det er samtidig greit for omgivelsene å vite at detaljer innen bordskikk eller fargematching av klær kanskje ikke står øverst på prioriteringslista når det er mer grunnleggende ting som oppleves som viktige.
Sosial kryptonitt
Selv om barnet har vært i familien lenge, hverdagen fungerer og barnet virker trygt, kan en bråkete juletrefest eller et stort familieselskap med mange ivrige og ukjente grandtanter være helt kryptonitt for en liten tilknytningsuperhelt. Dette kan være vanskelig å forstå for omgivelsene.
Han har jo vært hjemme i en eeevighet, disse adopsjonsgreiene er jo ikke noe spesielt lenger. Kan det være noe å trekke fram nå, da?, mumler tante Tulla (1).
Mange unger slår seg vrange i store forsamlinger, de trenger bare litt ekstra oppdragelse og en god dose selvstendighet, istemmer kusine Berit bestemt.
Men for barnet er ikke dette noen spøk. Det har brukt enorme krefter på å sortere tilværelsen og finne ut av rutiner, rammer og hvem det hører sammen med. Den lille tilknytningssuperhelten har funnet ut av sin nye hverdag, men når han kastes ut i en annen setting, nullstilles hele systemet. Hvem er disse menneskene? Hvorfor vil de klemme meg, jeg kjenner dem jo ikke? Skal vi være her lenge? Skal vi kanskje BO HER?
Superhelt-forståelse
For å vende tilbake til jobb-analogien igjen: Du har altså blitt plassert i den nye, ubegripelige jobbsituasjonen, og etter hvert begynner du å mestre hverdagen din. Men så skjer det ting på arbeidsplassen, og plutselig befinner du deg på et sted med mange kolleger og mange nye og ukjente – som oppfører seg som om de var kolleger og sjefer, hele gjengen. Du vet at du har blitt omplassert én gang, og da var også situasjonen uklar. Kanskje det skjer igjen?
Jeg kan ikke understreke nok at barn er forskjellige, og familier likeså. Jeg prøver ikke å male fanden på veggen her. Det trenger ikke være store problemer. Men vi skylder barna våre å forstå (i hvert fall prøve å forstå) de strabasene og overgangene de har vært gjennom, og å handle deretter. De er nemlig små superhelter, alle som én.
Mange av oss som er bevandret i internasjonal adopsjon kjenner til dr. Jane Aronson. Hun har fokusert på såkalt adoption medicine, og har adoptert flere barn sammen med partneren sin (det heter ikke kona i USA). Jeg synes hun er en person verdt å lytte til, og her er en smakebit fra en workshop hun har vært med på:
Også i denne serien:
Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres
Veldig snart kommer Tilknytning, del 4: Praktiske tips.
Jeg har mange elementer, men vet at jeg har kloke lesere, så jeg tar gjerne imot innspill og råd fortløpende. Hvis du har gode tips eller annet jeg bør nevne, er det bare å si fra i kommentarfeltet, eller sende meg epost på hannejahren(KRØLLALAFA)gmail.com
(1) Den observante leser vil ha merket seg gjengangerne tante Tulla og kusine Berit i disse tilknytningspostene. De fungerer som representanter for meningssterke, men kanskje litt kunnskapsløse personer i omgivelsene til adoptivfamiliene, sånn for enkelhets skyld. Noen vil kanskje kalle dem en slags stråkvinner. De fleste adoptivfamilier kjenner uansett den type utsagn godt.
onsdag 15. desember 2010
Nå gjelder det!
Takket være mange finfine stemmer gikk jeg videre i Tordenbloggen i forrige runde. Yay! Det betyr imidlertid at konkurransen er blitt enda skarpere – og at jeg er oppe i en knalltøff duell mot en av mine egne favoritter. Sukk. Ikke noe å hente på å sverte konkurrenten, med andre ord, ettersom hun er tvers gjennom brillefin.
Dermed ser jeg meg nødt til å dra fram et virkemiddel of mass destruction. Det er tid for…(sett inn spenningsmusikk her)…limerick! Da-da-DAAAA.
Ei desperat dame fra Skjetten
som var bittelitt Tordenblogg-skvetten
tryglet: "åh, hjelp meg nå
selv om jeg er litt grå
i RL, er bloggen min spretten!"
Den tenker jeg satt.
Hvis du er overbevist, blir jeg altså hoppende glad om du går inn på denne linken. Du kan stemme i pollen (rute nummer 2), og i kommentarfeltet, og som vanlig teller kommentarstemmer ekstra.
Og for dere som bare er ute etter den tøysete bonus-tingen i disse skamløse stemmesankingspostene - jada, jeg har noe til dere også. Nebbdyr!
Dermed ser jeg meg nødt til å dra fram et virkemiddel of mass destruction. Det er tid for…(sett inn spenningsmusikk her)…limerick! Da-da-DAAAA.
Ei desperat dame fra Skjetten
som var bittelitt Tordenblogg-skvetten
tryglet: "åh, hjelp meg nå
selv om jeg er litt grå
i RL, er bloggen min spretten!"
Den tenker jeg satt.
Hvis du er overbevist, blir jeg altså hoppende glad om du går inn på denne linken. Du kan stemme i pollen (rute nummer 2), og i kommentarfeltet, og som vanlig teller kommentarstemmer ekstra.
Og for dere som bare er ute etter den tøysete bonus-tingen i disse skamløse stemmesankingspostene - jada, jeg har noe til dere også. Nebbdyr!
tirsdag 14. desember 2010
Tirsdagslyd: A Boy Named Sue
Nå har vi vært borti både rock, søttenhundretallsviser, pop, rap og hurramegrundt i tirsdagslyd. Det er på høy tid å snuse litt på køntri, spør du meg. Men ikke hvorsomhelst og med hvemsomhelst. Denne opptredenen finner sted i Tennessee State Penitentiary i 1974, som ledd i en serie konserter ved navn Behind Prison Walls. Da skjønner du kanskje at jeg snakker om The Man in Black, selveste Johnny Cash. Og selve sangen er munnrapp og morsom. Det er bare å lene seg tilbake og nyte søttitallsdekoren og den godeste Cash som synger
My name is Sue – HOW DO YOU DO?
...now you're gonna die.
mens vi prøver å la være å tenke på at Mannen her i huset, den svinepelsen, rakk å treffe både Johnny Cash og kona June Carter før det var for seint. Både Johnny og June la på røret i 2003.
Johnny Cash - A boy named Sue.
My name is Sue – HOW DO YOU DO?
...now you're gonna die.
mens vi prøver å la være å tenke på at Mannen her i huset, den svinepelsen, rakk å treffe både Johnny Cash og kona June Carter før det var for seint. Både Johnny og June la på røret i 2003.
Johnny Cash - A boy named Sue.
mandag 13. desember 2010
Nå trenger jeg hjelp, altså
Fig 1: Bedårende Lucia-pike som skal gjøre deg velvillig innstilt.
Spenningen stiger når Tordenbloggen nå er inne i tvekamp-rundene. Her er det vinn eller forsvinn, og jeg er ikke veldig lysten på å forsvinne riktig ennå. Derfor trenger jeg all den hjelp jeg kan få, folkens! For å avgi stemme følger du denne linken. Du kan stemme både i poll og i kommentarfelt – og kommentarstemmer teller ekstra. Just sayin'.
Og for deg som ikke vil ha gnåling og mas om bloggkåringer, men som kanskje lurer litt på hva ungdommen nå til dags ønsker seg til jul, tilbyr jeg denne opplysende filmsnutten.
Fig 2: Bedårende vgs-elever som skal gjøre deg enda mer velvillig innstilt.
Empty streets
Lillesøster våkna i ett-tida i natt med et presserende spørsmål:
– Du mamma? Før det kom mennesker til Norge, var det noe her da?
– Ja, det var vel fjell og trær og sånt.
– Men hus, da?
– Nei, det var ikke hus her. De har jo menneskene lagd.
– Oi. Da var det jo helt tomt i gatene, da.
– Du mamma? Før det kom mennesker til Norge, var det noe her da?
– Ja, det var vel fjell og trær og sånt.
– Men hus, da?
– Nei, det var ikke hus her. De har jo menneskene lagd.
– Oi. Da var det jo helt tomt i gatene, da.
lørdag 11. desember 2010
Når flettene blir lange
I år kom julekvelden tidlig til Lillesøster. Hun har fått sitt høyeste ønske oppfylt: Langt hår! Selv har jeg brynt meg som afrohårfrisør med fem timers fletting. Jålete – eller politisk?
Mens vi venta på Lillesøster fylte jeg ventetiden på forutsigbart vis: Ved å lese. Jeg leste om hentereiser, tilknytning, språkbytte, rasisme - og om afrohår.
Det sistnevnte hadde jeg aller minst peiling på. Som jeg skriver her, åpnet det seg en helt ny verden: Jeg var totalt uvitende om hvor mye symbolikk, politikk og kultur det ligger i temaet afrohår. Jeg leste om folk som mener at hvite ikke bør adoptere svarte barn – fordi de ikke kan stelle barnas hår. Jeg leste om gråtende småjenter som ville ha lyst barbiehår. Og jeg leste om etsende antipermanenter, pleiende oljekurer, flettetips og boktips. Hjelp! tenkte jeg. Jeg kan jo knapt stelle mitt eget hår!
Svært lite av lesestoffet finnes på norsk, men Haddy N'Jie har skrevet en god kommentar:
Jeg husker dagen jeg fikk min første antipermanent. Den søte kjemikalielukten. De ferske sårene i hodebunnen. Håret som ble stivt. Tørt og fett på samme tid. Jeg husker lettelsen over at håret mitt endelig vokste nedover, flagret i vinden. Redselen for regn og krus og gleden over en god hårdag når håret var nesten som håret til alle jentene og damene som omga meg. I klassen, i bladene, på TV. Slett og mykt.
Jeg har investert en del tid og krefter i å lære fornuftig hårstell og snedige frisyretips for afrohårsmåjenter. Ikke fordi jeg er utpreget jålete (bare tanken gjør meg lattermild), men fordi jeg vil at Lillesøster skal være stolt av det flotte håret sitt. Jeg vil at hun skal være stolt av hele seg, og i en verden som domineres av blonde og glatthårede skjønnhetsidealer for både store og små, er håridentitet absolutt en faktor.
Nå hadde Lillesøster altså ønska seg langt hår lenge, lenge. Jeg har vært litt avventende, for jeg så ikke for meg at jeg klarte å styre med sånt løshår selv, og det er litt av en terskel å få det gjort av andre. Men så kom jeg over flere nettsteder som nevnte yarn extensions. Ikke bare er det billigere enn løshår, det er også enklere å bruke - og dermed velegnet til å øve seg med.
Yarn extensions er altså akrylgarn. Jepp, helt vanlig akrylgarn. Jeg kunne nesten ikke tro det skulle være så enkelt. Riktignok dukket det opp uventede hindringer, for det viser seg at akrylgarn knapt er å oppdrive lenger. Jeg trålet butikker over hele nedre Romerike, uten hell. Men et nødrop på Facebook ga resultater, for snille venninne Ann dro på Bogerud tekstil på Bogerud (the mother lode) og vips, så kom det akrylgarn i postkassa mi.
Dermed satte vi i gang, bevæpnet med mat og ymse videofilmer for Lillesøster, og følgende utstyr for meg:
Akrylgarn, kam, plastdings til å lage rette skiller, hårspenner (ikke på bildet) og en "evokativ braiding and detailing balm" fra Sebastian. Jeg vet ikke hvor den kremen kan kjøpes, for jeg fikk den av venninne Rikke, men den fungerte i hvert fall utmerket.
Herlighet, så enkelt det var! Virkelig, altså. Jeg hadde sett for meg noen nederlag før jeg fiksa det, men det gikk så det grein – mye takket være denne instruksjonsfilmen og denne nettsida.
Internett, altså. Hva gjorde vi før?
Og etter en stk knertenfilm, en stk blåfjell-film og utallige episoder av madagaskarpingvinene, kom vi altså i mål. Underveis foreslo jeg flere ganger for Lillesøster at vi kunne fortsette dagen etter, men nei - hun var dønn motivert og satt musestille med rank rygg gjennom hele prosessen.
Førbilde (t.v.): Kortere hår, men knuseskjønn som alltid.
Etterbilde (t.h.): Gladeste jenta i sju prestegjeld, med prøvekast på hårmanken.
Mens vi venta på Lillesøster fylte jeg ventetiden på forutsigbart vis: Ved å lese. Jeg leste om hentereiser, tilknytning, språkbytte, rasisme - og om afrohår.
Det sistnevnte hadde jeg aller minst peiling på. Som jeg skriver her, åpnet det seg en helt ny verden: Jeg var totalt uvitende om hvor mye symbolikk, politikk og kultur det ligger i temaet afrohår. Jeg leste om folk som mener at hvite ikke bør adoptere svarte barn – fordi de ikke kan stelle barnas hår. Jeg leste om gråtende småjenter som ville ha lyst barbiehår. Og jeg leste om etsende antipermanenter, pleiende oljekurer, flettetips og boktips. Hjelp! tenkte jeg. Jeg kan jo knapt stelle mitt eget hår!
Svært lite av lesestoffet finnes på norsk, men Haddy N'Jie har skrevet en god kommentar:
Jeg husker dagen jeg fikk min første antipermanent. Den søte kjemikalielukten. De ferske sårene i hodebunnen. Håret som ble stivt. Tørt og fett på samme tid. Jeg husker lettelsen over at håret mitt endelig vokste nedover, flagret i vinden. Redselen for regn og krus og gleden over en god hårdag når håret var nesten som håret til alle jentene og damene som omga meg. I klassen, i bladene, på TV. Slett og mykt.
Jeg har investert en del tid og krefter i å lære fornuftig hårstell og snedige frisyretips for afrohårsmåjenter. Ikke fordi jeg er utpreget jålete (bare tanken gjør meg lattermild), men fordi jeg vil at Lillesøster skal være stolt av det flotte håret sitt. Jeg vil at hun skal være stolt av hele seg, og i en verden som domineres av blonde og glatthårede skjønnhetsidealer for både store og små, er håridentitet absolutt en faktor.
Nå hadde Lillesøster altså ønska seg langt hår lenge, lenge. Jeg har vært litt avventende, for jeg så ikke for meg at jeg klarte å styre med sånt løshår selv, og det er litt av en terskel å få det gjort av andre. Men så kom jeg over flere nettsteder som nevnte yarn extensions. Ikke bare er det billigere enn løshår, det er også enklere å bruke - og dermed velegnet til å øve seg med.
Yarn extensions er altså akrylgarn. Jepp, helt vanlig akrylgarn. Jeg kunne nesten ikke tro det skulle være så enkelt. Riktignok dukket det opp uventede hindringer, for det viser seg at akrylgarn knapt er å oppdrive lenger. Jeg trålet butikker over hele nedre Romerike, uten hell. Men et nødrop på Facebook ga resultater, for snille venninne Ann dro på Bogerud tekstil på Bogerud (the mother lode) og vips, så kom det akrylgarn i postkassa mi.
Dermed satte vi i gang, bevæpnet med mat og ymse videofilmer for Lillesøster, og følgende utstyr for meg:
Akrylgarn, kam, plastdings til å lage rette skiller, hårspenner (ikke på bildet) og en "evokativ braiding and detailing balm" fra Sebastian. Jeg vet ikke hvor den kremen kan kjøpes, for jeg fikk den av venninne Rikke, men den fungerte i hvert fall utmerket.
Herlighet, så enkelt det var! Virkelig, altså. Jeg hadde sett for meg noen nederlag før jeg fiksa det, men det gikk så det grein – mye takket være denne instruksjonsfilmen og denne nettsida.
Internett, altså. Hva gjorde vi før?
Og etter en stk knertenfilm, en stk blåfjell-film og utallige episoder av madagaskarpingvinene, kom vi altså i mål. Underveis foreslo jeg flere ganger for Lillesøster at vi kunne fortsette dagen etter, men nei - hun var dønn motivert og satt musestille med rank rygg gjennom hele prosessen.
Førbilde (t.v.): Kortere hår, men knuseskjønn som alltid.
Etterbilde (t.h.): Gladeste jenta i sju prestegjeld, med prøvekast på hårmanken.
fredag 10. desember 2010
Temmelig hemmelig på bussen
– Herregud, du vi'kke tro hva jeg fikk beskjed om hos legen i dag!
Jeg satt i midten av bussen, og jeg anslår at det var omtrent femten-atten passasjerer mellom meg og den mobiltelefonropende unge mannen i baksetet. En lang og detaljert forklaring på helsetilstanden hans fulgte. Det må være lov å si at han godt kunne strammet opp dramaturgien litt og unngått gjentakelsene, sånn for publikums skyld.
Jeg prøvde virkelig å konsentrere meg om boka mi, men det er ikke lett når noen formidler intime helseopplysninger med ropert. Jaja, sa jeg til meg selv. Denne karen lar seg ikke sjenere så lett. Men det er nye tider, og han skal forsåvidt ha for åpenheten sin.
Men så var han tydeligvis i ferd med å avrunde samtalen.
– Okæi, vi får snakkes mer seinere. Men dette må du ikke fortelle til noen, asså.
(stillhet)
– Jeg sa DU MÅ IKKE SI DET TIL NOEN! Jeg vil ikke at folk skal vite om det. Det skjønner du sikkert.
Jeg vet ikke om kompisen skjønte det, men jeg er temmelig skråsikker på at mobilropemannen aldri skjønte årsaken til den allmenne munterheten som plutselig bredte seg i bakre halvdel av 321-bussen tidlig i kveld.
Jeg satt i midten av bussen, og jeg anslår at det var omtrent femten-atten passasjerer mellom meg og den mobiltelefonropende unge mannen i baksetet. En lang og detaljert forklaring på helsetilstanden hans fulgte. Det må være lov å si at han godt kunne strammet opp dramaturgien litt og unngått gjentakelsene, sånn for publikums skyld.
Jeg prøvde virkelig å konsentrere meg om boka mi, men det er ikke lett når noen formidler intime helseopplysninger med ropert. Jaja, sa jeg til meg selv. Denne karen lar seg ikke sjenere så lett. Men det er nye tider, og han skal forsåvidt ha for åpenheten sin.
Men så var han tydeligvis i ferd med å avrunde samtalen.
– Okæi, vi får snakkes mer seinere. Men dette må du ikke fortelle til noen, asså.
(stillhet)
– Jeg sa DU MÅ IKKE SI DET TIL NOEN! Jeg vil ikke at folk skal vite om det. Det skjønner du sikkert.
Jeg vet ikke om kompisen skjønte det, men jeg er temmelig skråsikker på at mobilropemannen aldri skjønte årsaken til den allmenne munterheten som plutselig bredte seg i bakre halvdel av 321-bussen tidlig i kveld.
Fredagsdiktet: Fugler
Verden er så bunnfrossen for tida at jeg knapt kan huske hvordan det er å ha følelse i fingrene. Må åpenbart investere i et par dugelige votter, for de hanskene jeg har kan bare brukes til å peke nese med. Men lyset er fint, da. Og snøen.
Hver ettermiddag er de store trærne utenfor skolen fulle av svarte fugler som bare sitter der. Det er ganske fint og dønn skummelt, og vi har lansert en del fantasifulle teorier om hva de egentlig venter på. Uansett har disse fuglene fått meg til å tenke på et barnedikt av Jakob Martin Strid. Han er serietegner, satiriker og barnebokforfatter, og Mustafas kiosk er en av barnebokfavorittene her i huset. Anbefales på det groveste. De fleste versene hans er utsøkt utilbørlige og rampete, men det finnes også noen av den mer dempede varianten.
Fugler
Fugler, fugler hvor flyr dere hen?
Over fjellene høyt mot nord
til den svarte skog med den blanke sjø
hvor gamle Arkim bor
Hver høst når skogen visner hen
i vintersolens skjær
kommer de til Arkims hus
med nytt fra fjern og nær
De synger for ham om det de har sett
på slettene mot øst
De synger for ham om det de har hørt
med hes og rusten røst
De synger om det som har skjedd og vil skje
og om det som andre har glemt
De synger om store byer i vest
de synger om alvor og skjemt
Og hvert et ord i denne sang
skriver Arkim ned i sin bok
og leser du i den en dag
så tror jeg du blir klok
(Jakob Martin Strid)
Hver ettermiddag er de store trærne utenfor skolen fulle av svarte fugler som bare sitter der. Det er ganske fint og dønn skummelt, og vi har lansert en del fantasifulle teorier om hva de egentlig venter på. Uansett har disse fuglene fått meg til å tenke på et barnedikt av Jakob Martin Strid. Han er serietegner, satiriker og barnebokforfatter, og Mustafas kiosk er en av barnebokfavorittene her i huset. Anbefales på det groveste. De fleste versene hans er utsøkt utilbørlige og rampete, men det finnes også noen av den mer dempede varianten.
Fugler
Fugler, fugler hvor flyr dere hen?
Over fjellene høyt mot nord
til den svarte skog med den blanke sjø
hvor gamle Arkim bor
Hver høst når skogen visner hen
i vintersolens skjær
kommer de til Arkims hus
med nytt fra fjern og nær
De synger for ham om det de har sett
på slettene mot øst
De synger for ham om det de har hørt
med hes og rusten røst
De synger om det som har skjedd og vil skje
og om det som andre har glemt
De synger om store byer i vest
de synger om alvor og skjemt
Og hvert et ord i denne sang
skriver Arkim ned i sin bok
og leser du i den en dag
så tror jeg du blir klok
(Jakob Martin Strid)
torsdag 9. desember 2010
Tordenbloggen, sier du?
Oi, jeg er med i Tordenbloggen, tredje pulje – altså blant de du kan stemme på nå!
Jeg har egentlig lovt meg selv at jeg ikke skal bli så oppslukt i dette, men skitt au: Hvis du liker bloggen min og vil sjenke meg en stemme, blir jeg selvfølgelig hoppende glad.
Du går altså inn her, og kan stemme både i pollen (altså merke av de du vil se videre) og i kommentarfeltet. Kommentarstemmer veier tyngre, bare sånn til info.
Nå har det seg sånn at tredje pulje også har med mange av bloggfavorittene mine, blant andre Livet leker, Undreverset, Verden sett fra Sofienberg og ikke minst selveste Revolusjonært roteloft – ja, egentlig er det tjukt av brillefine blogger i den pollen. Jeg anbefaler et besøk hos dem alle sammen, for en bivirkning av Tordenbloggen er at man stifter nye og spennende bloggbekjentskaper.
Jeg har med andre ord ikke skyhøye forventninger, men trøster meg med at det er et staselig selskap å være i (og nei, jeg sier det ikke bare for å kokettere, kors på halsen).
For deg som eventuelt ikke finnes interessert i bloggkåringer og denslags fjas, har jeg selvsagt alternativer å tilby, sånn at besøket hos meg ikke er helt bortkasta:
Nesebrillebart blir aldri feil.
Aldri!
(...men jaggu har jeg tatt av på bartebruken i det siste)
Jeg har egentlig lovt meg selv at jeg ikke skal bli så oppslukt i dette, men skitt au: Hvis du liker bloggen min og vil sjenke meg en stemme, blir jeg selvfølgelig hoppende glad.
Du går altså inn her, og kan stemme både i pollen (altså merke av de du vil se videre) og i kommentarfeltet. Kommentarstemmer veier tyngre, bare sånn til info.
Nå har det seg sånn at tredje pulje også har med mange av bloggfavorittene mine, blant andre Livet leker, Undreverset, Verden sett fra Sofienberg og ikke minst selveste Revolusjonært roteloft – ja, egentlig er det tjukt av brillefine blogger i den pollen. Jeg anbefaler et besøk hos dem alle sammen, for en bivirkning av Tordenbloggen er at man stifter nye og spennende bloggbekjentskaper.
Jeg har med andre ord ikke skyhøye forventninger, men trøster meg med at det er et staselig selskap å være i (og nei, jeg sier det ikke bare for å kokettere, kors på halsen).
For deg som eventuelt ikke finnes interessert i bloggkåringer og denslags fjas, har jeg selvsagt alternativer å tilby, sånn at besøket hos meg ikke er helt bortkasta:
Nesebrillebart blir aldri feil.
Aldri!
(...men jaggu har jeg tatt av på bartebruken i det siste)
Snapshot (9)
Jag utgick från mig själv och kom aldrig tilbaka.
Hverdagsvelsignelse: Når kollegaen som er nærmeste nabo på arbeidsrommet også er glad i ord og fiffige formuleringer, og deler det med post-it-lapper på plassen vår. Takk, Iselin.
(Hverdagsskrekk: at kollegaen som er fotolærer skal se hva slags bildekvalitet jeg opererer med på bloggen min. Tilgi meg, Stian.)
tirsdag 7. desember 2010
Tirsdagslyd: Och jag grät mig till sömns efter alla dar
Opp med hånda, alle som garantert hadde en tvers gjennom balansert og lykkelig ungdomstid.
Noen?
Selv den enkleste ungdomstid er brolagt med kleine komplekser og en irriterende usikkerhet som alltid er der, dirrende i sideblikket. Lete, lete, lete - etter seg selv, mens man er livredd for hva man kan finne. Mens voksne sukker nostalgisk om rosenrød ungdom og formaner en om å nyte øyeblikket (men ikke for mye!) og alt det der. Bæh.
De säger att det är kul att vara ung och fri
Fri från vadå, från förpliktelser, tjena
Man skulle va horan, madonnan
Smart och korkad på samma gång
Ukas tirsdagslyd er av Säkert! og bærer den talende tittelen Och jag grät mig till sömns efter alla dar. Jeg fikk den servert rett i fanget (les: kommentarfeltet til denne bloggposten) fra leser Katrine, komplett med verdens mest sjarmige videosnutt, og den satt som et skudd.
Jeg skal ikke påberope meg noen spesielt traumatisk skoletid, utover de obligatoriske følelsene av utenforskap, ulykkelig kjærlighet og generell utilpasshet. Riktignok var jeg nerdeflink, og på ungdomsskolen kompenserte jeg heftig for de gode karakterene – ved å kaste snøball, luske på røykehjørnet og kverulere med lærere.
Garantert sjarmerende. Takk og pris for at det finnes fantastiske ungdomsskolelærere som ser tvers gjennom sånt.
Nå ser jeg (deler av) ungdomstida fra utsiden, og det er langt på vei å foretrekke. Jeg tviler på at jeg klarer å se tvers gjennom noen, men det er mulig det hjelper å ha god hukommelse. Jeg håper i hvert fall det hjelper å like dem – de som står med begge beina i ungdomstida og ser den innenfra. De har ikke alltid så god sikt.
Vilken jävla lögn att det ska va ens bästa tid.
Noen?
Selv den enkleste ungdomstid er brolagt med kleine komplekser og en irriterende usikkerhet som alltid er der, dirrende i sideblikket. Lete, lete, lete - etter seg selv, mens man er livredd for hva man kan finne. Mens voksne sukker nostalgisk om rosenrød ungdom og formaner en om å nyte øyeblikket (men ikke for mye!) og alt det der. Bæh.
De säger att det är kul att vara ung och fri
Fri från vadå, från förpliktelser, tjena
Man skulle va horan, madonnan
Smart och korkad på samma gång
Ukas tirsdagslyd er av Säkert! og bærer den talende tittelen Och jag grät mig till sömns efter alla dar. Jeg fikk den servert rett i fanget (les: kommentarfeltet til denne bloggposten) fra leser Katrine, komplett med verdens mest sjarmige videosnutt, og den satt som et skudd.
Jeg skal ikke påberope meg noen spesielt traumatisk skoletid, utover de obligatoriske følelsene av utenforskap, ulykkelig kjærlighet og generell utilpasshet. Riktignok var jeg nerdeflink, og på ungdomsskolen kompenserte jeg heftig for de gode karakterene – ved å kaste snøball, luske på røykehjørnet og kverulere med lærere.
Garantert sjarmerende. Takk og pris for at det finnes fantastiske ungdomsskolelærere som ser tvers gjennom sånt.
Nå ser jeg (deler av) ungdomstida fra utsiden, og det er langt på vei å foretrekke. Jeg tviler på at jeg klarer å se tvers gjennom noen, men det er mulig det hjelper å ha god hukommelse. Jeg håper i hvert fall det hjelper å like dem – de som står med begge beina i ungdomstida og ser den innenfra. De har ikke alltid så god sikt.
Vilken jävla lögn att det ska va ens bästa tid.
mandag 6. desember 2010
Jeg deler mine erfaringer
Refleksjon er viktig, har jeg lært på HiAk-studiet mitt. Ja, det er sågar helt avgjørende for læringsutbyttet. Helga mi har gått med til skolesamlinger, lutefisklag på Sagene og julepynting i heimen. Nå som den er over, er det altså tid for et refleksjonsnotat.
Dette har jeg lært:
* Vi bruker nesten halvparten av vår våkne tid på: å lytte 45 %, snakke 30 %, lese 16 % og skrive 9 %. Likevel er vi stort sett dårlige lyttere. Akevitt bedrer ikke lytteferdighetene, men øker sannsynligvis snakkeprosenten betraktelig.
* Sinna blåmuggost og julebrus går utmerket sammen. Julebrus og brie er imidlertid en kombinasjon fra satans eget kjøkken, og kan på ingen måte anbefales. Tenk appelsinjuice og kaviar, så får du en anelse.
* Det viser seg at leverpostei og grapefruktjuice heller ikke er en sammensetning som får smaksløkene til å danse rhumba av begeistring. Vi snakker ekkelhetsnivå 3 (tørke tunga febrilsk med serviett).
* Det er ingen grunn til å drive med systematisk juleplanlegging når skippertaksmetoden fungerer akkurat like bra. Det tar bare et drøyt kvarter å tørke støv av julestjerna, slenge noen røde pynteremser over de hvite gardinene, skrelle en klementin og tenne en bråte stearinlys, og vips, så nynner hele familien julekveldsvisa på et blunk.
* Julekrybbe er tradisjon, men tradisjoner blir ekstra trivelige med en personlig vri. Derfor er det koselig å ta fram Jesusbarnet & co når de har selskap av giraffen Melman, et plastskjelett og andre figurer du ikke ante befant seg i Betlehem den aktuelle kvelden.
De alternative julekrybbedeltakerne ble introdusert av Lillesøster allerede jula 2008.
Dette har jeg lært:
* Vi bruker nesten halvparten av vår våkne tid på: å lytte 45 %, snakke 30 %, lese 16 % og skrive 9 %. Likevel er vi stort sett dårlige lyttere. Akevitt bedrer ikke lytteferdighetene, men øker sannsynligvis snakkeprosenten betraktelig.
* Sinna blåmuggost og julebrus går utmerket sammen. Julebrus og brie er imidlertid en kombinasjon fra satans eget kjøkken, og kan på ingen måte anbefales. Tenk appelsinjuice og kaviar, så får du en anelse.
* Det viser seg at leverpostei og grapefruktjuice heller ikke er en sammensetning som får smaksløkene til å danse rhumba av begeistring. Vi snakker ekkelhetsnivå 3 (tørke tunga febrilsk med serviett).
* Det er ingen grunn til å drive med systematisk juleplanlegging når skippertaksmetoden fungerer akkurat like bra. Det tar bare et drøyt kvarter å tørke støv av julestjerna, slenge noen røde pynteremser over de hvite gardinene, skrelle en klementin og tenne en bråte stearinlys, og vips, så nynner hele familien julekveldsvisa på et blunk.
* Julekrybbe er tradisjon, men tradisjoner blir ekstra trivelige med en personlig vri. Derfor er det koselig å ta fram Jesusbarnet & co når de har selskap av giraffen Melman, et plastskjelett og andre figurer du ikke ante befant seg i Betlehem den aktuelle kvelden.
De alternative julekrybbedeltakerne ble introdusert av Lillesøster allerede jula 2008.
Tordenbloggen - din stemme teller
Tordenbloggen er i ferd med å bli en innarbeidet førjulstradisjon, og nå er det jaggu den tida på året igjen, dere.
Sitter du nå og føler deg teit fordi du ikke vet hva Tordenbloggen er? Ingen grunn til panikk, Tordenbloggen er for alle og her har du en kjapp innføring i konseptet:
Velkommen til Tordenbloggen 2010, bloggkåringen der du verken trenger å ha ME, eller være kvinne for å vinne. Men det hjelper. For femte gang skal årets tordneste blogg kåres, og etter et lite mellomspill i fjor med en stor fagjury, så vender vi i år tilbake til det gode gamle cup-konseptet der bloggene trekkes mot hverandre i en blodig og nådeløs kamp der det gjelder å vinne eller forsvinne, helt til vi står igjen med en last blog standing sånn ca rett før julekvelden en gang.
Jepp, du og jeg og alle som har lyst, kan være med på å kåre Norges beste blogg. Dette er moro, folkens! Juryen har allerede klar ei liste over 49 blogger som skal være med i konkurransen, men ytterligere 15 blogger skal inn på startlista.
I dette kommentarfeltet kan du gå inn og nominere den eller de bloggene du mener fortjener en plass i kåringa. Gode begrunnelser gir ekstrapoeng, og de femten som får flest poeng får altså være med i første runde. Og første runde starter allerede tirsdag, så løpløpløp!
En finfin bivirkning av å følge med på Tordenbloggen-kåringa, er at du sannsynligvis vil stifte spennende bloggbekjentskaper og få nye favoritter.
Sitter du nå og føler deg teit fordi du ikke vet hva Tordenbloggen er? Ingen grunn til panikk, Tordenbloggen er for alle og her har du en kjapp innføring i konseptet:
Velkommen til Tordenbloggen 2010, bloggkåringen der du verken trenger å ha ME, eller være kvinne for å vinne. Men det hjelper. For femte gang skal årets tordneste blogg kåres, og etter et lite mellomspill i fjor med en stor fagjury, så vender vi i år tilbake til det gode gamle cup-konseptet der bloggene trekkes mot hverandre i en blodig og nådeløs kamp der det gjelder å vinne eller forsvinne, helt til vi står igjen med en last blog standing sånn ca rett før julekvelden en gang.
Jepp, du og jeg og alle som har lyst, kan være med på å kåre Norges beste blogg. Dette er moro, folkens! Juryen har allerede klar ei liste over 49 blogger som skal være med i konkurransen, men ytterligere 15 blogger skal inn på startlista.
I dette kommentarfeltet kan du gå inn og nominere den eller de bloggene du mener fortjener en plass i kåringa. Gode begrunnelser gir ekstrapoeng, og de femten som får flest poeng får altså være med i første runde. Og første runde starter allerede tirsdag, så løpløpløp!
En finfin bivirkning av å følge med på Tordenbloggen-kåringa, er at du sannsynligvis vil stifte spennende bloggbekjentskaper og få nye favoritter.
fredag 3. desember 2010
Fredagsdiktet: Du ska tacka
Nå er det lenge siden sist jeg hadde et Karin Boye-dikt som fredagsdikt. Det er med andre ord på tide å hente fram et igjen. Dette, for eksempel.
Du ska tacka
Du ska tacka dina gudar,
om de tvingar dig att gå
där du inga fotspår
har att lita på.
Du ska tacka dina gudar,
om de gör all skam till din.
Du får söka tillflykt
lite längre in.
Det som hela världen dömer
reder sig ibland rätt väl.
Fågelfri var mången,
vann sin egen själ.
Den som tvingas ut i vildskog
ser med nyfödd syn på allt,
och han smakar tacksam
livets bröd och salt.
Du ska tacka dina gudar,
när de bryter bort ditt skal.
Verklighet och kärna
blir ditt enda val.
(Karin Boye)
Du ska tacka
Du ska tacka dina gudar,
om de tvingar dig att gå
där du inga fotspår
har att lita på.
Du ska tacka dina gudar,
om de gör all skam till din.
Du får söka tillflykt
lite längre in.
Det som hela världen dömer
reder sig ibland rätt väl.
Fågelfri var mången,
vann sin egen själ.
Den som tvingas ut i vildskog
ser med nyfödd syn på allt,
och han smakar tacksam
livets bröd och salt.
Du ska tacka dina gudar,
när de bryter bort ditt skal.
Verklighet och kärna
blir ditt enda val.
(Karin Boye)
torsdag 2. desember 2010
Forskning, bart og hatt
– Distrahere, digregere, prokrastinere (merk: leses med Gorgon vaktmester-stemme).
Jeg har registrert et snedig karaktertrekk ved meg selv: Jo travlere jeg har det, jo mer fjaser jeg. Ikke på bekostning av de ordentlige oppgavene, snarere tvert i mot. Jeg fjaser i tillegg til. Grafene går samme vei, så å si.
Dermed har jeg kunnet gjennomføre intet mindre enn to vitenskapelige forskningsarbeid de to siste ukene:
1) En Hanne med bart.
Forrige uke lagde elevene magasin, og parallelt med produksjonsarbeidet kunne jeg gjøre litt vitenskapelig arbeid og prøve ut hvorvidt menn automatisk har større autoritet i kraft av sitt kjønn.
Min hypotese var: Menn har bart, ergo bør bart gi autoritet.
Enter plastilinabart (den fungerte for øvrig som en slags botox samtidig, all den tid jeg måtte være dønn urørlig i ansiktet for å holde den på plass, urimelig slitsomt).
Konklusjon: Bart gir ikke mer autoritet. Elevene var faktisk påfallende respektløse.
Men dette bør i hvert fall få dette likestillingsgnålet til å stilne, en gang for alle. Alternativt må man lære seg å skille kjønn fra bart.
2) Cogito, ergo brillefin.
Petter Smart har tenkehatten sin. Mannen her i huset har for lengst funnet seg en vaskehatt som han bruker hver gang han gjør husarbeid. Begge deler ser ut til å fungere greit, riktignok med visse forbehold.
Hypotesen var: Hatten skaper mannen (eller, i dette tilfellet, Hanne'n).
Jeg er tungt inne i oppgaveskriving og denslags gjenvordigheter. Klart at jeg har bruk for en magisk oppgavehatt, som jeg ifører meg når jeg må tenke og produsere. Heldigvis hadde jeg en av Lillesøsters dukkehatter for hånden. I kveld har jeg brukt oppgavehatten med stort hell.
Konklusjon: Fiffig hatt = jobben gjort.
Forskning, dere. Hvem som helst kan gjøre det!
Jeg har registrert et snedig karaktertrekk ved meg selv: Jo travlere jeg har det, jo mer fjaser jeg. Ikke på bekostning av de ordentlige oppgavene, snarere tvert i mot. Jeg fjaser i tillegg til. Grafene går samme vei, så å si.
Dermed har jeg kunnet gjennomføre intet mindre enn to vitenskapelige forskningsarbeid de to siste ukene:
1) En Hanne med bart.
Forrige uke lagde elevene magasin, og parallelt med produksjonsarbeidet kunne jeg gjøre litt vitenskapelig arbeid og prøve ut hvorvidt menn automatisk har større autoritet i kraft av sitt kjønn.
Min hypotese var: Menn har bart, ergo bør bart gi autoritet.
Enter plastilinabart (den fungerte for øvrig som en slags botox samtidig, all den tid jeg måtte være dønn urørlig i ansiktet for å holde den på plass, urimelig slitsomt).
Konklusjon: Bart gir ikke mer autoritet. Elevene var faktisk påfallende respektløse.
Men dette bør i hvert fall få dette likestillingsgnålet til å stilne, en gang for alle. Alternativt må man lære seg å skille kjønn fra bart.
2) Cogito, ergo brillefin.
Petter Smart har tenkehatten sin. Mannen her i huset har for lengst funnet seg en vaskehatt som han bruker hver gang han gjør husarbeid. Begge deler ser ut til å fungere greit, riktignok med visse forbehold.
Hypotesen var: Hatten skaper mannen (eller, i dette tilfellet, Hanne'n).
Jeg er tungt inne i oppgaveskriving og denslags gjenvordigheter. Klart at jeg har bruk for en magisk oppgavehatt, som jeg ifører meg når jeg må tenke og produsere. Heldigvis hadde jeg en av Lillesøsters dukkehatter for hånden. I kveld har jeg brukt oppgavehatten med stort hell.
Konklusjon: Fiffig hatt = jobben gjort.
Forskning, dere. Hvem som helst kan gjøre det!
onsdag 1. desember 2010
BBC kan tro hva de vil
Jeg elsker lister og har forlengst stått fram som en uforbederlig listefetisjist. Jeg prøvde en stund å motstå denne lista, som sirkulerer friskt både på Facebook og ymse blogger i disse dager, men måtte til slutt gi etter for fristelsen (og noe må man dessuten gjøre for å muntre seg opp når det er pokkers inn i helsikes TJUETO minusgrader ute og man må stå opp midt på natta – etter å ha sittet oppe og strijobba til bare ørlitegrann tidligere den samme natta. Hrmpf).
Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here.
Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.
1 Pride and Prejudice – Jane Austen
2 The Lord of the Rings -JRR Tolkien
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte
4 Harry Potter series – JK Rowling
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee
6 The Bible
7 Wuthering Heights – Emily Bronte
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell
9 His Dark Materials – Philip Pullman
10 Great Expectations – Charles Dickens
11 Little Women – Louisa M Alcott
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13 Catch 22 – Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare
15 Rebecca – Daphne Du Maurier
16 The Hobbit – JRR Tolkien
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger
19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger
20 Middlemarch – George Eliot
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald
24 War and Peace – Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy
32 David Copperfield – Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis
34 Emma -Jane Austen
35 Persuasion – Jane Austen
36 Uncle Tom’s Cabin – Harriet Beecher Stowe
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40 Winnie the Pooh – A.A. Milne
41 Animal Farm – George Orwell
42 The Da Vinci Code – Dan Brown
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49 Lord of the Flies – William Golding
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen
55 A Suitable Boy – Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens
58 Brave New World – Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men – John Steinbeck
62 Lolita – Vladimir Nabokov
63 The Secret History – Donna Tartt
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66 On The Road – Jack Kerouac
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding
69 Midnight’s Children – Salman Rushdie
70 Moby Dick – Herman Melville
71 Oliver Twist – Charles Dickens
72 Dracula – Bram Stoker
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson
75 Ulysses – James Joyce
76 The Inferno – Dante
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80 Possession – AS Byatt
81 A Christmas Carol – Charles Dickens
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker
84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry
87 Charlotte’s Web – E.B. White
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas
98 Hamlet – William Shakespeare
99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl
100 Les Miserables – Victor Hugo
Såh... til såkalte "other book nerds": Føl dere tagget. Slå dere løs.
Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here.
Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.
1 Pride and Prejudice – Jane Austen
2 The Lord of the Rings -JRR Tolkien
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte
4 Harry Potter series – JK Rowling
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee
6 The Bible
7 Wuthering Heights – Emily Bronte
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell
9 His Dark Materials – Philip Pullman
10 Great Expectations – Charles Dickens
11 Little Women – Louisa M Alcott
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13 Catch 22 – Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare
15 Rebecca – Daphne Du Maurier
16 The Hobbit – JRR Tolkien
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger
19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger
20 Middlemarch – George Eliot
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald
24 War and Peace – Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy
32 David Copperfield – Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis
34 Emma -Jane Austen
35 Persuasion – Jane Austen
36 Uncle Tom’s Cabin – Harriet Beecher Stowe
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40 Winnie the Pooh – A.A. Milne
41 Animal Farm – George Orwell
42 The Da Vinci Code – Dan Brown
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49 Lord of the Flies – William Golding
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen
55 A Suitable Boy – Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens
58 Brave New World – Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men – John Steinbeck
62 Lolita – Vladimir Nabokov
63 The Secret History – Donna Tartt
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66 On The Road – Jack Kerouac
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding
69 Midnight’s Children – Salman Rushdie
70 Moby Dick – Herman Melville
71 Oliver Twist – Charles Dickens
72 Dracula – Bram Stoker
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson
75 Ulysses – James Joyce
76 The Inferno – Dante
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80 Possession – AS Byatt
81 A Christmas Carol – Charles Dickens
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker
84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry
87 Charlotte’s Web – E.B. White
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas
98 Hamlet – William Shakespeare
99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl
100 Les Miserables – Victor Hugo
Såh... til såkalte "other book nerds": Føl dere tagget. Slå dere løs.
tirsdag 30. november 2010
Tirsdagslyd: Everybody's Free (To Wear Sunscreen)
Plutselig gikk det opp for meg at det er tirsdag allerede, og jeg har ikke engang postet fredagsdikt. Det sier meg at jeg er litt i utakt med tiden og ikke så rent lite på etterskudd med bloggoppdateringene mine. Jeg ber om overbærenhet, forrige uke bød som nevnt på både en 10-årsdag og en 40-årsdag i kjernefamilien, ei heftig prosjektuke på skolen og et julebord skvisa inn sånn på tampen av jobbuka. Jeg skal nok fortelle både om Mannens førtiårsfest og det makeløse prosjektet de brillefine elevene våre gjennomførte forrige uke, men først skal jeg poste tirsdagslyden og fullføre Mye Stort og Viktig Arbeid.
Og puste. Inn og ut, med magen.
I mellomtiden kan vi nyte en instant klassiker, hvis tekst alle bør gjenhøre med jevne mellomrom. Den inneholder finfine råd som: Don't worry about the future. Or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubble gum. The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4 p.m. on some idle Tuesday.
Do one thing every day that scares you.
Jeg har for vane å prakke sangen på tenåringer generelt (og konfirmanter spesielt) i familie og vennekrets. Vel vitende om at vi gamliser finner mye mer sannhet i den enn de gjør, men likefullt i håp om at enkelte deler av innholdet fester seg. Det er forsøket verdt, tenker jeg, og lar dem ikke slippe unna.
Teksten er skrevet i 1997 av Mary Schmich, spaltist i avisa Chicago Tribune. Hun bestemte seg for å samle opp alle rådene hun gjerne ville gi avgangselever og formulerte dem som en fiktiv tale til "the class of '97".
Så kom selveste Baz Luhrmann (ja, den australske filmregissøren) på banen og lagde en finfin singel med en remix av sangen Everybody's Free og Scmichs liksomtale, lest inn av en skuespiller ved navn Lee Perry. Her åpner talen med Ladies and gentlemen of the class of '99 , men den øvrige taleteksten er den samme.
Don't waste your time on jealousy. Sometimes you're ahead, sometimes you're behind. The race is long and, in the end, it's only with yourself.
Remember compliments you receive. Forget the insults. If you succeed in doing this, tell me how.
Og puste. Inn og ut, med magen.
I mellomtiden kan vi nyte en instant klassiker, hvis tekst alle bør gjenhøre med jevne mellomrom. Den inneholder finfine råd som: Don't worry about the future. Or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubble gum. The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4 p.m. on some idle Tuesday.
Do one thing every day that scares you.
Jeg har for vane å prakke sangen på tenåringer generelt (og konfirmanter spesielt) i familie og vennekrets. Vel vitende om at vi gamliser finner mye mer sannhet i den enn de gjør, men likefullt i håp om at enkelte deler av innholdet fester seg. Det er forsøket verdt, tenker jeg, og lar dem ikke slippe unna.
Teksten er skrevet i 1997 av Mary Schmich, spaltist i avisa Chicago Tribune. Hun bestemte seg for å samle opp alle rådene hun gjerne ville gi avgangselever og formulerte dem som en fiktiv tale til "the class of '97".
Så kom selveste Baz Luhrmann (ja, den australske filmregissøren) på banen og lagde en finfin singel med en remix av sangen Everybody's Free og Scmichs liksomtale, lest inn av en skuespiller ved navn Lee Perry. Her åpner talen med Ladies and gentlemen of the class of '99 , men den øvrige taleteksten er den samme.
Don't waste your time on jealousy. Sometimes you're ahead, sometimes you're behind. The race is long and, in the end, it's only with yourself.
Remember compliments you receive. Forget the insults. If you succeed in doing this, tell me how.
tirsdag 23. november 2010
Gymsal, altså
Du veit du er skikkelig dårlig til å langtidsplanlegge når du ender opp med en 10-årsdag og en 40-årsdag i samme uka – i samme kjernefamilien. Såpass burde jeg tatt høyde for en gang tidlig i 2000.
Ja, jeg tar selvkritikk. Riktignok er bursdagsbarna de to gutta i familien, og de har aldri briljert med planleggingsevner, men jeg burde ha visst bedre. Storebror skulle ifølge terminen vært født et stykke uti desember, og dermed hadde vi unngått denslags inkurier (inku'rie m1 (fra lat.) uaktsomhet, forglemmelse).
Men hva gjør jeg? Jeg løper til bussen, ned en bratt og sleip novemberbakke, og ramler så lang og tung jeg er. Vips, så er Storebror novemberbarn. Uaktsomhet, ditt navn er #ruter.
Men etterpåklokskap tjener ikke til noe som helst når uke 47 nærmer seg og ikke bare inneholder de to nevnte jubileer, men også prosjektuke for elevene, oppgaveskriving på HiAk og julebord med jobben.
Det første vi gjorde var å skille bursdagene så godt som mulig – med andre ord, flytte Storebrors feiring fra selveste bursdagsfredagen til en ganske alminnelig tirsdag. Som Mannen sa: Det er rett og rimelig at Storebrors fest er den som flyttes, jeg måtte tross alt droppe trettiårsfesten min. Og for Storebror var det mer enn ålreit å ha festen på en ukedag.
Vi drøftet bursdagsalternativer med ham: Lavkostnadbursdag med mange, eller dyrere bursdag med få? Storebror vil gjerne inkludere absolutt alle, og det er det lett å være enig i.
Dermed booket jeg skolens gymsaler og vi kunne invitere hele klassen, pluss ekstra venner i tillegg. Det er skikkelig luksus å kunne be inn fritt uten å bekymre seg over størrelse på stua eller støvsuging i forkant.
Trendy ballspill: Kanonball i gymsal 1.
Skolen vår ble bygd i det som heter gamle dager, noe som innebærer at den har to gymsaler ved siden av hverandre (opprinnelig én for jenter og én for gutter). Ingen av dem er store nok til skikkelig ballspill for skikkelig voksne, men de er til gjengjeld perfekte for bursdagsfeiring med lek og moro.
Vi kunne altså ha én gymsal med ballspill (fortrinnsvis kanonball, jfr rådende trend), og én med mat, musikk og ymse aktiviteter.
Eksempel på ymse aktiviteter (1): Springbrett og tjukkas. Helt tullete populært, vi snakker kø.
Eksempel på ymse aktiviteter (2): Turn og tilsvarende krumspring. Komplett med beundrende tilrop.
Eksempel på ymse aktiviteter (3): Henholdsvis løping og en lek som handler om å stirre hverandre dypt inn i øynene.
I går bakte jeg en stor haug minicalzoner (haram), et lite berg pizzasnurrer (halal) og en anselig mengde browniecookies (namnam), i tillegg til å denge sammen noen liter vaffelrøre. Jeg aner ikke når ungene spiste, for de sto ikke stille i det hele tatt, men maten forsvant.
Vi inviterte til en bråkete og aktiv bursdag, og det ble det heldigvis.
Fin fest. Glad sønn. Lykkelig mamma. Sove nå.
Ja, jeg tar selvkritikk. Riktignok er bursdagsbarna de to gutta i familien, og de har aldri briljert med planleggingsevner, men jeg burde ha visst bedre. Storebror skulle ifølge terminen vært født et stykke uti desember, og dermed hadde vi unngått denslags inkurier (inku'rie m1 (fra lat.) uaktsomhet, forglemmelse).
Men hva gjør jeg? Jeg løper til bussen, ned en bratt og sleip novemberbakke, og ramler så lang og tung jeg er. Vips, så er Storebror novemberbarn. Uaktsomhet, ditt navn er #ruter.
Men etterpåklokskap tjener ikke til noe som helst når uke 47 nærmer seg og ikke bare inneholder de to nevnte jubileer, men også prosjektuke for elevene, oppgaveskriving på HiAk og julebord med jobben.
Det første vi gjorde var å skille bursdagene så godt som mulig – med andre ord, flytte Storebrors feiring fra selveste bursdagsfredagen til en ganske alminnelig tirsdag. Som Mannen sa: Det er rett og rimelig at Storebrors fest er den som flyttes, jeg måtte tross alt droppe trettiårsfesten min. Og for Storebror var det mer enn ålreit å ha festen på en ukedag.
Vi drøftet bursdagsalternativer med ham: Lavkostnadbursdag med mange, eller dyrere bursdag med få? Storebror vil gjerne inkludere absolutt alle, og det er det lett å være enig i.
Dermed booket jeg skolens gymsaler og vi kunne invitere hele klassen, pluss ekstra venner i tillegg. Det er skikkelig luksus å kunne be inn fritt uten å bekymre seg over størrelse på stua eller støvsuging i forkant.
Trendy ballspill: Kanonball i gymsal 1.
Skolen vår ble bygd i det som heter gamle dager, noe som innebærer at den har to gymsaler ved siden av hverandre (opprinnelig én for jenter og én for gutter). Ingen av dem er store nok til skikkelig ballspill for skikkelig voksne, men de er til gjengjeld perfekte for bursdagsfeiring med lek og moro.
Vi kunne altså ha én gymsal med ballspill (fortrinnsvis kanonball, jfr rådende trend), og én med mat, musikk og ymse aktiviteter.
Eksempel på ymse aktiviteter (1): Springbrett og tjukkas. Helt tullete populært, vi snakker kø.
Eksempel på ymse aktiviteter (2): Turn og tilsvarende krumspring. Komplett med beundrende tilrop.
Eksempel på ymse aktiviteter (3): Henholdsvis løping og en lek som handler om å stirre hverandre dypt inn i øynene.
I går bakte jeg en stor haug minicalzoner (haram), et lite berg pizzasnurrer (halal) og en anselig mengde browniecookies (namnam), i tillegg til å denge sammen noen liter vaffelrøre. Jeg aner ikke når ungene spiste, for de sto ikke stille i det hele tatt, men maten forsvant.
Vi inviterte til en bråkete og aktiv bursdag, og det ble det heldigvis.
Fin fest. Glad sønn. Lykkelig mamma. Sove nå.
Tirsdagslyd: Det löser sig
I kommentarfeltet til forrige ukes tirsdagslyd kom det et ønske om en litt muntrere låt denne uka, noe jeg sporenstreks og uten snev av forbeholdt lovte. Gladsang skal bli, og det er jaggu på tide, tenkte jeg. Men så kom jeg litt i stuss.
For hva er egentlig en gladsang? Den låta som bidrar til mitt sinns munterhet er sannsynligvis en annens fordømte hodepine.
Jeg endte opp med en som i hvert fall gir meg studs i dojan når jeg er ute og spaserer med musikk i øret.
Det er deilig å synge med på refrenget og bli trygg på at
det kommer ordna sig, det gör det alltid.
Jo, det löser sig, så brukar allt bli
det kommer fixa sig till slut
Det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån, det ordnar sig...
(så kan man heller la være å analysere hele resten av teksten).
Glad er lyden, og glad blir jeg.
For det årnær sæ', som det heter på vår side av grensa.
Jag kastar bollen i luften ser var den landar
låter den studsa ler när den stannar
vet var jag är men är där jag hamnar
trevar och famlar lever och andas
For hva er egentlig en gladsang? Den låta som bidrar til mitt sinns munterhet er sannsynligvis en annens fordømte hodepine.
Jeg endte opp med en som i hvert fall gir meg studs i dojan når jeg er ute og spaserer med musikk i øret.
Det er deilig å synge med på refrenget og bli trygg på at
det kommer ordna sig, det gör det alltid.
Jo, det löser sig, så brukar allt bli
det kommer fixa sig till slut
Det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån, det ordnar sig...
(så kan man heller la være å analysere hele resten av teksten).
Glad er lyden, og glad blir jeg.
For det årnær sæ', som det heter på vår side av grensa.
Jag kastar bollen i luften ser var den landar
låter den studsa ler när den stannar
vet var jag är men är där jag hamnar
trevar och famlar lever och andas
fredag 19. november 2010
Fredagsdiktet: Glad
Noen ganger skal det ikke så mye til. Heldigvis.
God helg!
GLAD
I kveld er eg glad
so underleg glad.
Kvifor?
Veit ikkje, berre glad.
Og så ljost i rommet
kva det no kjem av.
Med eitt demrar i minnet:
Det var i dag eg skifte
ljospære,
og ho lyser betre
enn den gamle.
So enkelt er det.
(Aslaug Høydal)
God helg!
GLAD
I kveld er eg glad
so underleg glad.
Kvifor?
Veit ikkje, berre glad.
Og så ljost i rommet
kva det no kjem av.
Med eitt demrar i minnet:
Det var i dag eg skifte
ljospære,
og ho lyser betre
enn den gamle.
So enkelt er det.
(Aslaug Høydal)
onsdag 17. november 2010
Musikk til arbeidet
I kveld sitter Storebror og jeg ved kjøkkenbordet, godt plantet i hver våre lekser. Storebror skriver en fortelling om det gamle Egypt. Innholdet er både spennende og detaljert, men når kreativiteten skyter fart hender det at håndskriften blir litt ... underordnet.
Da er det godt å ha en kjip mamma som maser om sånne kjedelige detaljer.
– Oi, nå må du holde bokstavene på linja. De er jo i ferd med å fly opp i himmelen, påpeker jeg. Storebror, dønn alvorlig, nøler ikke et sekund:
– Ja. Alla vill till himlen och åka limousine förstås.
Det skal ikke stå på allmenndannelsen.
Da er det godt å ha en kjip mamma som maser om sånne kjedelige detaljer.
– Oi, nå må du holde bokstavene på linja. De er jo i ferd med å fly opp i himmelen, påpeker jeg. Storebror, dønn alvorlig, nøler ikke et sekund:
– Ja. Alla vill till himlen och åka limousine förstås.
Det skal ikke stå på allmenndannelsen.
tirsdag 16. november 2010
Tirsdagslyd: Superstar
Det er ikke første gang jeg nevner (les: gnåler om) den gamle favoritten Sonic Youth her på bloggen, og det ville vært fullstendig tullete å ha en tirsdagslydspalte uten dem. Men ettersom jeg har postet en del SY-sanger tidligere, skal jeg gjøre en vri og dele en coverlåt de har gjort.
Det er ingen ringere enn The Carpenters som covres her, videoen er så dorky og fin og Superstar er helt nydelig. Det var venninne Siren som opprinnelig presenterte meg for sangen på en hjemmemekka julegavemixtape hun kalte Myk pakke.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at den bør falle i smak hos et ganske så bredt publikum. Ikke at det nødvendigvis er noe mål i seg selv, men det betyr i hvert fall at du bør gi den en sjanse uansett hva slags forhold du måtte ha til Sonic Youth fra før.
Den kommer for øvrig fra albumet If I Were A Carpenter (1994).
God tirsdag og god uke, dere.
Det er ingen ringere enn The Carpenters som covres her, videoen er så dorky og fin og Superstar er helt nydelig. Det var venninne Siren som opprinnelig presenterte meg for sangen på en hjemmemekka julegavemixtape hun kalte Myk pakke.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at den bør falle i smak hos et ganske så bredt publikum. Ikke at det nødvendigvis er noe mål i seg selv, men det betyr i hvert fall at du bør gi den en sjanse uansett hva slags forhold du måtte ha til Sonic Youth fra før.
Den kommer for øvrig fra albumet If I Were A Carpenter (1994).
God tirsdag og god uke, dere.
fredag 12. november 2010
Fredagsdiktet: Den kvite fuglen
Dette diktet snublet jeg over på nettet. Det er helt nydelig.
God helg!
– med ønske om at du som står og vipper skal omringes av hvite fugler.
Den kvite fuglen
Vil einkvan deg vel,
flyg ein kvit fugl or hjarta hans,
kjem til deg
og kvitrar kjærleg.
Vil einkvan vondt,
kjem svart fugl,
set seg på stein,
stirer stingande.
Til kvardags har alle fuglar
mellomfargar.
Men ligg du i avgrunnen,
står du på tinden,
da er alle fuglar
kvite ell svarte.
Gløym aldri aldri
den kvite fuglen
som kom i avgrunnen
og kom på tinden!
(Ragnvald Skrede)
God helg!
– med ønske om at du som står og vipper skal omringes av hvite fugler.
Den kvite fuglen
Vil einkvan deg vel,
flyg ein kvit fugl or hjarta hans,
kjem til deg
og kvitrar kjærleg.
Vil einkvan vondt,
kjem svart fugl,
set seg på stein,
stirer stingande.
Til kvardags har alle fuglar
mellomfargar.
Men ligg du i avgrunnen,
står du på tinden,
da er alle fuglar
kvite ell svarte.
Gløym aldri aldri
den kvite fuglen
som kom i avgrunnen
og kom på tinden!
(Ragnvald Skrede)
torsdag 11. november 2010
Jeg er ikke rasist, altså...
Rasist. Det er ordet sitt, en brannfakkel som kan få fyr på selv den mest nedpissa debatten. Noen er livredde for betegnelsen, andre deler ut merkelappene som godteri på Halloween. Og atter andre begynner setningene sine med jeg er ikke rasist, altså, men.... Påfallende ofte etterfulgt av et ganske så lummert utsagn.
Ta en titt på dette klippet fra C-SPAN med en 90 år gammel innringer (alderen hennes er slett ikke irrelevant, all den tid hun holder den foran seg som en fane, en prestasjon i seg selv, eller som et hendig frikort for å si hva hun vil):
Jepp. Ikke dårlig.
Dette klippet fikk skribenten Ta-Nehisi Coates i The Atlantic til å stille følgende spørsmål i spalta si:
I'm very interested in, precisely, what it means among white people to be considered a racist.
I don't mean under the sanction of black people. I mean in places where there are no black people. It almost feels like, among whites, to be accused of being a racist is a class slur.
Like racist is short for "inbred uncultured hick." It's fascinating.
I tastende stund har han fått 528 kommentarer til spørsmålet sitt, og ja – det er litt av hvert.
Jeg har ikke gått gjennom samtlige (herlighet, det får være grenser), men noen har heldigvis tatt seg bryet med å lese en del av svarene.
Enkelte av kommentarene er først og fremst relevante i en amerikansk konstekst, vi har tross alt ikke den samme historien. Mens andre ting kan vi ha svært god nytte av å tenke over:
Jeg slutter ikke å la meg fascinere av de mekanismene vi bruker for å definere oss selv og holdningene våre, og noen ganger må vi våge å ta et dypdykk ned i vårt eget grums, våre egne mekanismer og skjemaer. Vi må kjenne litt på både det som er pynteglasert og det som er ekkelt, ta en real vårrengjøring, rett og slett.
Det er sunt å møte seg selv i døra, da kan man bli litt bedre kjent. Med seg selv.
Herrejemini, høres jeg ut som en selvhjelpsbok nå? Det får stå sin prøve. Jeg taster dette med venstre hånd fordi høyre ikke virker, så jeg kan ikke unne meg den luksusen det er å omskrive.
Uansett: Noen ganger hjelper det ikke verken med kultur eller kontekst, noen ganger uttrykker folk seg ikke bare klønete, men beint fram rasistisk. Det finnes midler mot sånt også.
Ta en titt på dette klippet fra C-SPAN med en 90 år gammel innringer (alderen hennes er slett ikke irrelevant, all den tid hun holder den foran seg som en fane, en prestasjon i seg selv, eller som et hendig frikort for å si hva hun vil):
Jepp. Ikke dårlig.
Dette klippet fikk skribenten Ta-Nehisi Coates i The Atlantic til å stille følgende spørsmål i spalta si:
I'm very interested in, precisely, what it means among white people to be considered a racist.
I don't mean under the sanction of black people. I mean in places where there are no black people. It almost feels like, among whites, to be accused of being a racist is a class slur.
Like racist is short for "inbred uncultured hick." It's fascinating.
I tastende stund har han fått 528 kommentarer til spørsmålet sitt, og ja – det er litt av hvert.
Jeg har ikke gått gjennom samtlige (herlighet, det får være grenser), men noen har heldigvis tatt seg bryet med å lese en del av svarene.
Enkelte av kommentarene er først og fremst relevante i en amerikansk konstekst, vi har tross alt ikke den samme historien. Mens andre ting kan vi ha svært god nytte av å tenke over:
My current theory is that we have the pictures and videos of the white hatred during the civil rights struggles, including against school children. We say to ourselves that is what racism looks like, and I would never do that so therefore I’m not a racist.
I don’t think you’ll find any white persons (very few, anyway) who would defend those contorted angry white faces, but I think we are ready to pat ourselves on the back for not being like that.
We let a black driver pull out in front of us and say to ourselves, “I’m not a racist. No sir, not me.” We nod at a mixed race couple at a restaurant and say to ourselves, “My grandfather would have punched that black so-and-so in the nose, but not me. See how civilized I am.” We have a black family living in our suburban neighborhood and congratulate ourselves that it doesn’t even bother us.
To my chagrin, I find myself making the same arguments, and then I realize what I’m doing and I’m ashamed.
We have defined racism down to the most virulent level and everything else is OK, proof that we’re not racists. This is probably similar to what the owners of those contorted angry faces were thinking in the fifties, “I think slavery is bad, so therefore I can’t be a racist.”
Jeg slutter ikke å la meg fascinere av de mekanismene vi bruker for å definere oss selv og holdningene våre, og noen ganger må vi våge å ta et dypdykk ned i vårt eget grums, våre egne mekanismer og skjemaer. Vi må kjenne litt på både det som er pynteglasert og det som er ekkelt, ta en real vårrengjøring, rett og slett.
Det er sunt å møte seg selv i døra, da kan man bli litt bedre kjent. Med seg selv.
Herrejemini, høres jeg ut som en selvhjelpsbok nå? Det får stå sin prøve. Jeg taster dette med venstre hånd fordi høyre ikke virker, så jeg kan ikke unne meg den luksusen det er å omskrive.
Uansett: Noen ganger hjelper det ikke verken med kultur eller kontekst, noen ganger uttrykker folk seg ikke bare klønete, men beint fram rasistisk. Det finnes midler mot sånt også.
tirsdag 9. november 2010
Tirsdagslyd: Somliga går med trasiga skor
Det er få stemmer jeg liker bedre enn selveste Cornelis'. Han sang så man blir varm og får frysninger på én gang. Dessuten kan musikken hans følge en hele livet uten at man blir lei. Nei, hør som jeg generaliserer. Sånn er det for meg, mener jeg.
Ukas tirsdagslyd må derfor bli en favoritt fra mester Cee: Somliga går med trasiga skor. Og ettersom jeg føler meg raus, byr jeg på teksten også.
Somliga går med trasiga skor
säg vad beror det på
gud fader som i himmelen bor
kansken vill ha det så.
Gud fader som i himmelen bor,
blundar och sover sött.
Vem bryr sig om ett par trasiga skor,
när man är gammal och trött
Vem bryr sig om hur dagarna går
de vandrar som dem vill.
Medborgare om etthundra år,
finns du ej längre till.
Då har nån annan tagit din stol
det vet du inte av
du känner varken regn eller sol
ner' i din mörka grav
vem bryr sig om hur nätterna far
jag bryr mig inte ett spår
Bara jag får ha mitt ansikte kvar
Dolt i min älsklings hår.
Jag är en tvivelaktig figur.
Duger ej mycket till.
Bakom ett hörn står döden på lur.
Han tar mig när han vill.
Somliga går med trasiga skor,
tills de har slutat gå.
Djävulen som i helvetet bor
får sig ett gott skratt då.
Ukas tirsdagslyd må derfor bli en favoritt fra mester Cee: Somliga går med trasiga skor. Og ettersom jeg føler meg raus, byr jeg på teksten også.
Somliga går med trasiga skor
säg vad beror det på
gud fader som i himmelen bor
kansken vill ha det så.
Gud fader som i himmelen bor,
blundar och sover sött.
Vem bryr sig om ett par trasiga skor,
när man är gammal och trött
Vem bryr sig om hur dagarna går
de vandrar som dem vill.
Medborgare om etthundra år,
finns du ej längre till.
Då har nån annan tagit din stol
det vet du inte av
du känner varken regn eller sol
ner' i din mörka grav
vem bryr sig om hur nätterna far
jag bryr mig inte ett spår
Bara jag får ha mitt ansikte kvar
Dolt i min älsklings hår.
Jag är en tvivelaktig figur.
Duger ej mycket till.
Bakom ett hörn står döden på lur.
Han tar mig när han vill.
Somliga går med trasiga skor,
tills de har slutat gå.
Djävulen som i helvetet bor
får sig ett gott skratt då.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
